Et viktig og kritisk moment ved det å være lærer er å ha evnen til å overleve planleggingsdager. For utenforstående er vel hovedinntrykket at på disse dagene virrer lærerne rundt på skolen mens de kvesser blyanter, setter stoler på rekke og ellers drikker farlig store mengder traktekaffe mens de diskuterer detaljer fra statsbudsjettet eller generelt kverulerer og doserer for tilfeldig forbipasserende.

We live in a political world, sang Bob Dylan i 1994. Om det var sant da, er det enda mer sant nå. Selv virus og været er blitt politiske størrelser i 2020.

Disse fem ordene utgjør det rødeste flagget for å gjøre omgivelsene helt sikker på at nå er noe rasistisk oppgulp på full fart oppover spiserøret. Men flagg er til for å brennes og ingen regel uten unntak, så jeg sier det likevel: Jeg er ikke rasist, men... jeg er ikke anti-rasist heller. Jeg er nemlig ikke-rasist. Hva i all verden er det for noe?

Vi er vant med at plager er forbigående og korte. Så at denne COVIDen har bitt seg fast og er her ennå, er som å komme ned i stua og oppdage at svigermor er på besøk ennå, et halvår etter at hun kom. Slike ting tar det tid til å bli vant til, og mange føler nok at de har nådd sin personlige grense for pandemi og smittevern. Nå er det jo snart sommerferie og all ting.

«Hvorfor er du ulykkelig? Fordi 99,9% av det du tenker og gjør, det tenker og gjør du for deg selv, og du finnes ikke.» Dette sitatet signert Wei Wu Wei høres umiddelbart litt både merkelig og voldsomt ut. Men siden jeg selv først hørte det for tjue år siden har jeg kommet til å tro at det er minst 99,9% sant.

Skulle man være et menneske med hang til selvmedlidenhet, burde absolutt dette være gode tider – særlig hvis man er lærer. For ikke før var samfunnet totalt stengt ned, før det jammen meg skulle åpne igjen. I det øyeblikket hjemmekontorets fristelser hadde begynt å sette seg litt, ble man hodestups røsket ut av det og måtte desinfisere seg gjennom virkelighetens verden i skolens støvfrie korridorer.

Professor Otto Rygh og medarbeiderne hans elsket arbeidet med å lage en ordbok for et hittil ukjent språk. Stammen som snakket dette språket, var nylig oppdaget. I dag var den store dagen kommet. Forskerne tilknyttet prosjektet skulle begynne å kartlegge hva ordene betyr.

Anne husker tydelig besøket på Parthenon i Athen. Hun husker for eksempel hvordan ruinen var mest imponerende på avstand, der den tronet på Acropolis. Men Anne har aldri vært i Athen. Det hun husket var et besøk på Parthenon, ikke at hun besøkte stedet.

Årets influensasesong går mot slutten. Gratulerer til de overlevende. Det gikk heldigvis bedre enn mange fryktet.

Man har vel sine ord i behold hvis man sier at denne våren ikke ble helt som planlagt. Det er ikke alle forunt å oppleve en pandemi, selv om de av oss som opplevde spanskesyken nok vil si at dette er småtterier i forhold.

Jane Acton introduserer her et sosialt tiltak som bringer sårbare mennesker ut i skogen for å finne trøst gjennom naturen.

Båter glir mot vest, en flokk fugler drar mot sør. Det fins sol, himmel og hav. Kornåkrer og beitemarker fins det også, og veier som binder sammen klynger av hus. Utenfor husene ligger hager der folk klipper plenen.

I en verden som har gått seg fullstendig vill er det ikke lenger en luksus å lefle med alternative måter å se verden på, det nærmer seg en plikt.

Her er en historie om Gaia, mannekjønnet, om det å gå ut i verden og være sint, og ikke minst om grenseløshet og det å bli seg selv.

Hvem er de, disse menneskene som velger å tre over terskelen som skiller lærere og ledere? Hva driver dem? Er det den litt mer enn marginalt bedre lønnen, muligheten til å jobbe i feriene, styre uselvisk unna systemets skrinne strøm av skryt eller er det rett og slett den fåfengte drømmen om at man kan endre systemet? Og bli noe annet enn en brikke i det store spillet? Uansett fortjener de en klapp på skuldra og en liten hyllest. Den kan absolutt komme her (men noen garanti kan jeg vel ikke gi).

Ett av de mest berømte øyeblikk i Marlon Brandos karriere er da han som Oberst Kurtz i Coppolas Akokalypse nå, hvisker ”The horror! The horror!” Bøker er skrevet om denne scenen. Hva er poenget? Svaret må ha å gjøre med det Kurtz innser idet han skal dø, nemlig at fortid, nåtid og framtid er illusjoner. Intet øyeblikk går tapt. Alt som skjer, eksisterer til evig tid.

I en verden som har gått seg fullstendig vill er det ikke lenger en luksus å lefle med alternative måter å se verden på, det nærmer seg en plikt.

Hva er det egentlig myndigheter og ledelse i skolesystemet ønsker av oss lærere – og elevene – i framtida? For en enfoldig stakkar passe langt ned i skolehierarkiet kan det være vanskelig å finne en tydelig kurs i strømmen av pålegg, visjoner, powerpointer og festtaler. Men uten å legge til unødig godvilje kan det se ut som framtidslæreren skal oppfylle følgende krav i framtida:

I to timer hadde Tom sittet i dype tanker med en kontrakt foran seg på bordet. Burde han skrive under? Det var hans egen framtid som sto på spill. Hvis han ikke skrev under, ville livet sannsynligvis bli lite å skryte av. Skrev han under, ville han garantert bli en berømt rockestjerne og veldig tilfreds med det. Haken var bare at det første livet var et ’virkelig’ liv, mens det andre var et liv i en ’opplevelsesboks’.

Selv ikke de beste kan ha bare bra dager. Som lærer er man garantert nedturer innimellom. Om det så er dårlige resultater, relasjoner som man sliter med, uro i klasserommet eller dårlig respons på et opplegg man hadde trua på.