Burde ikke vi, i vår neonopplyste tidsalder, og her i det mest stappmette av alle verdenshjørner, likevel kunne takle nedstengning og rødt nivå ganske greit? Og hvis ikke vi i verdens beste land skulle klare det, hvem kan klare det da?

Vi er vant med at plager er forbigående og korte. Så at denne COVIDen har bitt seg fast og er her ennå, er som å komme ned i stua og oppdage at svigermor er på besøk ennå, et halvår etter at hun kom. Slike ting tar det tid til å bli vant til, og mange føler nok at de har nådd sin personlige grense for pandemi og smittevern. Nå er det jo snart sommerferie og all ting.

Skulle man være et menneske med hang til selvmedlidenhet, burde absolutt dette være gode tider – særlig hvis man er lærer. For ikke før var samfunnet totalt stengt ned, før det jammen meg skulle åpne igjen. I det øyeblikket hjemmekontorets fristelser hadde begynt å sette seg litt, ble man hodestups røsket ut av det og måtte desinfisere seg gjennom virkelighetens verden i skolens støvfrie korridorer.

Man har vel sine ord i behold hvis man sier at denne våren ikke ble helt som planlagt. Det er ikke alle forunt å oppleve en pandemi, selv om de av oss som opplevde spanskesyken nok vil si at dette er småtterier i forhold.

Hvem er de, disse menneskene som velger å tre over terskelen som skiller lærere og ledere? Hva driver dem? Er det den litt mer enn marginalt bedre lønnen, muligheten til å jobbe i feriene, styre uselvisk unna systemets skrinne strøm av skryt eller er det rett og slett den fåfengte drømmen om at man kan endre systemet? Og bli noe annet enn en brikke i det store spillet? Uansett fortjener de en klapp på skuldra og en liten hyllest. Den kan absolutt komme her (men noen garanti kan jeg vel ikke gi).

Hva er det egentlig myndigheter og ledelse i skolesystemet ønsker av oss lærere – og elevene – i framtida? For en enfoldig stakkar passe langt ned i skolehierarkiet kan det være vanskelig å finne en tydelig kurs i strømmen av pålegg, visjoner, powerpointer og festtaler. Men uten å legge til unødig godvilje kan det se ut som framtidslæreren skal oppfylle følgende krav i framtida:

Å bli pappa er jo stort, kanskje det aller største. Men det å kombinere jobb og småbarnsliv er ikke nødvendigvis en vinn-vinnsituasjon. Noen ganger er det heller en typisk og rendyrket tap-tapsituasjon.