Hvilepuls, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Å bli pappa er jo stort, kanskje det aller største. Men det å kombinere jobb og småbarnsliv er ikke nødvendigvis en vinn-vinnsituasjon. Noen ganger er det heller en typisk og rendyrket tap-tapsituasjon.

Og her skal det ikke skyldes på hverken velferdsstaten, fylkesmann eller genetisk utgangspunkt. For hovedårsaken til at dette er ugunstig, er primært egen udugelighet. Men jeg kan ikke noe for det. Umiddelbart etter at jeg ble pappa, merket jeg nemlig at intelligensen sank merkbart. Det samme gjentok seg for hver fødsel, uten at jeg kan erindre at den noen gang hoppet opp igjen til gammelt, middelmådig nivå. Årsakssammenhengen synes jeg er litt uklar. Er det et biologisk grep for at mannen ikke skal finne seg andre damer, andre familier eller andre jobber i den sårbare småbarnsfasen? Er det for å gjøre mannen til et enda større mehe i den huslige dimensjonen, slik at kvinnen rett og slett blir enda mer uunnværlig? Eller var det søvnmangelen som snakket?

Uansett var dette en merkedag for egen inkompetanse på jobbsiden. Kanskje ikke noe som kvalifisering til feiring, men det er jo greit å få med seg livets følelsesmessige ytterpunkter.

For øvrig kan man vel heller ikke si at læreryrket er skreddersydd for småbarnslivet. For selv om man krummer nakken og satser på å være dødelig effektiv i de timene man er på jobb, er det umulig å holde seg pedagogisk og faglig flytende i løpet av denne tiden. I tillegg oppdager man hvor deilig det egentlig er å være på jobb. Man kan prate uten å bli avbrutt. Slipper å forholde seg til andres avføring. Kan gå sakte i gangene. Det ligner egentlig litt på ferie. Derfor får effektiviteten seile sin egen sjø, og man foretar en intern omprioritering. Det er jo kanskje mulig å enten komme enda tidligere på jobb, eller gjøre seg ferdig om kvelden?

Ja ja. Noen asketiske sjeler klarer å starte jobbdagen tidlig. De har trolig ikke noe vidløftig ansvar om morgenen, og kan starte dagen med hvilepuls. Hos oss åpner servicedesken tidlig, og de tre små geleides gjennom morgenrutinene med et svett smil. Å komme seg avgårde tidligere lar seg ikke gjøre uten å innføre domestiske sharialover. Og det er ikke akkurat vinn-vinn det heller.  

Kvelden gjenstår ennå som en lysende mulighet. Men først må ettermiddagen og kvelden forseres. Her har man rikelig mulighet til avkobling etter en lang dag inne i skolens korridorer og gemakker. Det å være med på at en toåring kaster pinner i en bekk er forfriskende i så måte. Kanskje ikke i en time i regnet, men det er i hvert fall noe annet enn retting og forberedelser. Og muligheten til å få med seg opplevelsene deres og perspektivene deres er gull verdt. Men like fullt er man et servicemenneske (og litt securitas). I hvert fall helt til halv ni og voksenlivet ankommer igjen. Rent teoretisk kan man da, akkompagnert av oppvaskmaskinen, fylle hodet med elegante opplegg og kreativ dybdelæringsakrobatikk som den pedagogikkens Gunde Svan man er. Særlig.

I stedet blir det nok til at man erstatter friske ambisjoner med en slags pragmatisk sammenrasking av halvgode ideer som man lapper sammen til et godt nok opplegg. Resten får elevene finne ut av selv.

Så kan man endelig finne sofaen og si hei til hvilepulsens vidunderlige verden, og ikke tenke på noe som helst. La egen udugelighet få fritt spillerom i noen gylne minutter.

Så får man heller være mer effektiv i morgen.