En gyllen meter

Vi er vant med at plager er forbigående og korte. Så at denne COVIDen har bitt seg fast og er her ennå, er som å komme ned i stua og oppdage at svigermor er på besøk ennå, et halvår etter at hun kom. Slike ting tar det tid til å bli vant til, og mange føler nok at de har nådd sin personlige grense for pandemi og smittevern. Nå er det jo snart sommerferie og all ting.

Imidlertid, som svært ruralt oppvokst, kan man trygt si at den gode, gamle tometersregelen har vært enkel å overholde. For i min oppvekst kom man aldri nærmere hverandre enn to meter, unntaket var kanskje foresattes unntaksvise kjærtegn (men oftest korrigerende tilsnakk) eller mannogball-taklinger på fotballbanen (Her hadde det kanskje vært fint å tilføye at avstanden fra hjerte til hjerte var kortere, men føleri av den type eksisterte ikke på 70-tallet).

Derfor var egentlig lettelsen ganske stor da tometersregelen ble innført. Godt å kunne flytte intimsona dit den hørte hjemme.  

Å ja, men da får man kanskje ikke gått tett inntil og fått de gode samtalene kan noen innvende. Begrepet gode samtaler kan jeg ikke huske eksisterte i min barndom. En samtale var slik jeg husker det kun overføring av informasjon eller fakta fra en stillferdig sender til en mutt mottaker. Og slikt bedrev man ikke uten at det var nødvendig. Så for å unngå at praten ble unødig lang, var det viktig at budskapet ble presist og fyndig avlevert. Slike samtaler skulle også foregå stort sett utelukkende mellom menn – aller helst der tungt, fysisk arbeid ble gjennomført.

Det damer drev med var noe annet. Det var ikke nødvendig informasjonsutveksling, men heller et formålsløst tidsfordriv der veien var målet. Ikke var svetting og markant kroppslukt viktige grunnbetingelser heller. Under såkalte selskapeligheter som en konfirmasjon, kom dette tydelig til sin rett. Det var et jevnt brus av ufarlig, overhøflig gardin- og husholdningssnakk som fylte rommet. Innimellom kunne vel noen menn bryte stillheten, men de hadde sjelden stamina til å holde riktig fokus over lengre tid. De hadde egentlig nok med å sitte og lengte seg ut av så vel 17.maidress som bordsetting. Kanskje var problemet at man ble satt for tett sammen, slik at de kjente privatsonens overtråkk tømme de personlige energikamrene? Ikke vet jeg, men til slutt fikk de nok og gikk ut. Da kunne de stå der i en raus ring og utveksle korte, meningsfylte undersetninger om fotball, dødsfall og generelle, værrelaterte innfall. Lettelsen over å være fri fra kroppskontakt var til å ta og føle på.

Det sier seg selv at dette ikke var et samfunn som naturlig omfavnet klemming. Dette er jo noe mange savner nå. Men er det lov å si at det er godt å slippe? Joda, vi har sikkert bare godt av det alle sammen, sånn innerst inne. Selv kan jeg ikke huske å ha sett noen klemme hverandre i min barndom. Unntaket var kanskje i begravelser eller hvis Hallvar Thoresen scoret mot England.

Men om intimsona var to meter, var den mentale avstanden betydelig lengre mellom menn den gangen. Her var ingen kompiser, kanskje til nød kompanjonger eller aller helst arbeidskamerater. Å uttrykke glede eller andre følelser når man møttes var uhørt. Uttrykk som «hei» eller «hyggelig å se deg» ble alt for direkte og måtte unngås. Da var det bedre å late som om vedkommende hadde stått der en stund, og bare begynne midt i en setning. Et nikk var nesten i overkant.

Så når meteren ble innført som grense, kjente jeg umiddelbart på ubehaget. Hvor skulle dette ende? En halvmeter? 10 cm?

Å be elevene begrense seg til en meters avstand har vært som å selge vadmelsdresser i Sahel. Da har jeg fått det der hvilkenplaneterdufra-blikket. De er jo ikke i risikosonen. Smittetallene er lave. Vi er lei av pandemi vi nå. Så derfor henger de oppå hverandre, og er mentalt fri fra alle virusbekymringer og evigheter unna min Nordmørsintimsone.

Så får vi bare håpe viruset tar ferie også.

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du like disse bøkene: 
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet