Lag deg en god dag

Selv ikke de beste kan ha bare bra dager. Som lærer er man garantert nedturer innimellom. Om det så er dårlige resultater, relasjoner som man sliter med, uro i klasserommet eller dårlig respons på et opplegg man hadde trua på.

Av og til er det fristende å bare grave seg ned i sitt eget, private hull og fylle sitt indre med selvmedlidenhet og eksistensiell tomhet. Men så må man altså krype opp igjen og gå på med helt nytt og friskt mot omtrent umiddelbart. Dette er både vår velsignelse og forbannelse. Det er en magisk reise på opptur og et lite helvete på nedtur.

Selvpiskeren vil straffe seg selv vel hardt på nedturene, og la sitt allerede skjøre selvbilde bli enda mer fillete, skutt i filler av tungt, mørkt tankeskyts. Her er gode kolleger gode å ha, og sosiale medier ubrukelig.

For der er det en stadig pågående konkurranse om hvem som har det beste livet. Meg bekjent er ingen vinner kåret ennå, men veien er målet, som det heter. Det er ikke måte på hvor absorberende det ønsket om å framstå velfungerende er hos deler av befolkningen. Beklageligvis ser det ut som om disse er nærmest magnetiske i sin påvirkningskraft.

Enda mer beklagelig er det at frøene av dette utsmykkingsarbeidet er en kunstig oppblåst klokskapsselvtillit. Det er vel et ønske om å ikke bare vise sin egen lykke, men også forklare hvordan denne opphøyde tilstanden er oppnådd.  Blant de velmente, men grunne frasene som går igjen er «lag deg en god dag».   

Alle ønsker vi vel gode dager, og i vår behovstilfredsstilte tidsalder har det blitt sosialt selvmord å underprestere. Har du slurvet og lagd deg selv en dårlig dag, kan du bare takke deg selv. Det er knallhardt, det der. For det å ta ansvaret for alle utenforstående faktorer som spiller inn på dagen din, krever en svært sterk rygg – for å si det mildt. Ytre hendelser, arbeidssituasjon, økonomi og familierelasjoner – hvis noe av dette ikke helt går veien blir du fort hengende etter i designet av den gode dagen. Veien derfra til selvbebreidelse og følelse av utilstrekkelighet eller udugelighet er kort.

Den naturlige reaksjonen når livet lugger, er tross alt å reagere med sinne, tristhet, redsel eller skuffelse. Og med den kraften som følelsene bærer i seg, kan man igjen løfte seg og reise seg, gjerne med hjelp fra andre. Men med mantraet om at den gode dagen skal lages av en selv, er det fort gjort å ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene. For det er feil å føle slik. Da er det bedre å grave seg ned i sitt private hull og bli værende der.

Derfor er det mest naturlige tross alt at dagene ikke alltid er bra, og at det ikke er opp til oss selv å «lage de bra». Det samme med timene vi har på jobb, og på skole. Man kan bruke ett opplegg i en time og oppnå stjernestatus, men bli idiot i en annen klasse med nøyaktig samme opplegg. Nettopp på grunn av at omstendighetene er annerledes. Men hvorfor er det slik?

Kanskje fordi vi ikke er roboter? Og fordi vi trenger å minne hverandre på at vi er feilbare og kan reise oss, heller enn å framstå som lykkeinnpakkede liksomvesener. Så får heller det å lage seg den gode dagen være et litt heldig biprodukt av menneskeligheten vår – og derfor noe vi skal føle ekstra ydmyk takknemlighet for.

Trenger du motivasjon til skole og jobb? Da vil du like disse bøkene:
«Seks tenkehatter» — internasjonal bestselger som har hjulpet bedrifter og skoleelever til å tenke bedre
«Endring» — systeminspirert ledelse i praksis 
«Ledelse og samspill med dialog» — nyhet om produktivitet og kommunikasjon i arbeidslivet