Skogterapi

Jane Acton introduserer her et sosialt tiltak som bringer sårbare mennesker ut i skogen for å finne trøst gjennom naturen.

Mennesker som er gjort sårbare av livet, tilbringer hele dager i nærmiljøets skoger. Her lager de mat og spiser rundt bålet, snakker, spiller spill, lager enkle ting av tre, er svært aktive eller tilbringer tid i stillhet. Mens de er her, lærer de om sammenhengene i seg selv, hverandre og resten av verden.

Nature Workshops er et engelsk sosialt tiltak som holder spesialiserte kurs i samarbeid med andre lokale veldedighetsforeninger som støtter sårbare mennesker og lærer opp andre til å gjøre det samme. Vår og andres forskning har vist at tid tilbrakt i naturen kan letne negative følelser, forsterke optimisme angående fremtiden, og hjelpe folk til å slutte med medisiner.

Vi kjører øktene våre i skoger som ligger i våre klienters nærområde, og vi har utviklet et forhold til grunneiere over hele Storbritannia. Deltagerne er med på én dag i uken i seks uker, i alt 30 timers kontakttid. De første øktene har høyt tempo og er fulle av aktiviteter.  Etter hvert som tiden går, ferdigheter er utviklet og vi begynner å forstå behovene, blir innholdet mer og mer påvirket av deltagerne selv.

En 48 år gammel kvinne klarte å slutte på antipsykotisk medisin etter å ha gått på den i en årrekke. Hun var også i stand til å fyre i peisen hjemme for første gang, og hun kunne bruke enkle snekkerredskaper for å lage nyttige ting. Mens vi jobbet med henne, merket vi også små forandringer i oppførselen hennes. Hun ble mindre selvbevisst, og fortalte oss historier rundt bålet mens hun gradvis slappet mer av.

I et annet prosjekt jobbet vi med unge mennesker som var omsorgspersoner for foreldrene sine (foreldrene hadde fysiske funksjonshemninger, mentale helseproblemer, eller var tidligere rusmisbrukere). To brødre hadde en mor som var militærveteran med en sykdom, som hadde ført til deformasjoner i ansiktet. Begge guttene hadde adferdsproblemer på skolen som et resultat av mobbing på grunn av deres mors utseende.

Under disse øktene kommenterte den eldste broren at «jeg skulle ønske jeg kunne komme hver dag» og «den største greia med alt dette, er at det er samarbeid».

Etterpå sa læreren hans at «han virker roligere, ikke så aggressiv – han virker ikke like humørsyk og grinete». Hans mor sa «Han later til å være på et stadie nå hvor han ikke er så paranoid angående å reise fra meg. Han har fått en litt større forståelse. Han gir meg mye mer rom, der han vanligvis ikke ville reise fra meg. Selvtilliten hans har på mange måter vokst».

Hans 9 år gamle lillebror, skrev dette diktet den siste dagen:

Over meg ser jeg høye trær

Under meg ser jeg mitt lille rede

På innsiden er jeg glad for at jeg kom

Alle deltagerne i programmet for de voksne lider av alvorlige eller langvarige mentale problemer som schizofreni, psykoser eller depresjon. De kommer ofte fra hjem der de hadde daglige små traumatiseringer som når som helst kunne eskalere. Alle som fullførte programmet mottok et vitnemål. For alle unntatt én var dette deres aller første diplom.

Trygghetsfølelse og en følelse av å være sosialt støttet, selvutvikling og kontakt med andre gjennom delte trosoppfatninger står på topplisten over resultatene vi har oppnådd. En deltager kommenterte: «Det hjalp meg å se ting i et nytt lys … Solens refleksjoner i trærnes blader, hvordan vinden blåste fredfullt, det kjentes som å være i en annen verden … Og det fikk meg til å føle at jeg på en måte hadde lyst til å leve i denne situasjonen.»

Programmenes effekt ble målt med de kvantitative redskapene Warwick og Edinburgh-Mental Wellbeing Scale (WEMWBS) for de voksne, og sjekkliste for emosjonell kompetanse for de unge, deres foreldre og deres lærere. Vi brukte forskjellige kvalitative målinger, inkludert en skala for naturkontakt. Et sett med indikatorer for velvære, samt kodede transkripter fra tidligere intervjuer fra før og etter kursene, gjorde at en grunnlinje kunne settes. Uttrykte håp og forventninger ble fulgt opp på slutten av programmet.

Undersøkelsene viste at deltagerne, deres henvisere og staben mente at øktene hjalp til med å utvikle praktiske og personlige ferdigheter, og ga målbare forbedringer i selvfølelse og resiliens. De mest signifikante forbedringene var at deltagerne følte seg mer optimistiske med tanke på fremtiden, og at deres opplevelse av nærhet til den naturlige verdenen hadde blitt sterkere.

Begge prosjekter var en del av Good from Woods-planen, som ble gjennomført sammen med Sue Waite hos utdanningsdepartementet gjennom University of Plymouth.

I etterkant av dette prosjektets suksess, har Nature Workshops arbeidet med flere programmer i skogen, på heiene og på strendene, spesielt målrettet mot individer med mentale helseproblemer. De kombinerte WEMWBS-dataene har til dags dato vist en 23% økning i velvære hos deltagerne etter å ha deltatt i programmet.

Vi håper at denne type arbeid vil vokse i popularitet. Nå som vi har tilbrakt mange timer i og rundt forskjellige leire, er jeg imponert over hvor fysisk tilpassede vi er til disse aktivitetene. Dette kan forklare de positive psykiske effektene. Det kan være at vår limbiske hjerne trives i møtet med disse eldgamle fritidssyslene.

Vi kunne også debattert hva vi mener med naturlige rom, relevansen av landlige og urbane bosteder eller hvorfor en gutt fikk Ritalin for å ha mobbet noen, istedenfor at mobbingen ble håndtert i utgangspunktet. Jeg vil argumentere for at tiden for debatt er over. Når vårt kollektive fokus er på å finne praktiske løsninger for bevaring og klimaforandringer, medborgerlighet og velvære, skaper vi en ustoppelig bevegelse.

Jane Acton er etnobotanist og sekretær hos Nature Workshops.