Er enden nær?

I en verden som har gått seg fullstendig vill er det ikke lenger en luksus å lefle med alternative måter å se verden på, det nærmer seg en plikt.

Ingen blogg-innlegg uten et Einstein-sitat, så jeg gjør meg ferdig med mitt i første setning: «Du kan ikke løse et problem med det samme tankesett som skapte det.» For tolv år siden, i 2008, valgte Flux til min store overraskelse og glede å gjøre bok av et manus jeg hadde sendt dem, med den håpløse og lett villedende tittelen, Norsk tantra. I boken presenteres ikke-dualisme, en virkelighetsforståelse litt annerledes enn den vi er vant til. Jeg husker at jeg selv tenkte at dette var noe for spesielt interesserte, og at jeg nesten var flau for å plage folk med en helt ny og annerledes måte å se verden og hverandre på. Virket ikke den gamle godt nok, kanskje?

Tre år senere ga Flux ut den andre boken min, Kentauren, en fremtidsroman hvor handlingen er lagt til 2060. Nesten alle fremstillinger av fremtiden i bøker og på film er dystopiske. Fra Huxleys Vidunderlige nye verdentil Villeneuves Blade Runner 2049,tegnes det nesten uten unntak grimme bilder av hva vi har i vente. Mye har skjedd i verden på disse tolv årene siden jeg først kom i kontakt med Flux, og selv om vi ikke skal se bort fra alle de positive ting som også har skjedd, er det ingen tvil om at det nå virker mye mer sannsynlig at vår verden er på vei mot et Dystopia og ikke noe Utopia.

For meg som er født i 1972 var det ikke vanlig kost under oppveksten å høre at verden var i ferd med å gå under. Det fantes unntak. Det første var atomtrusselen. Men heldigvis for både Sting og alle oss andre var russerne glade i barna sine de også, og med den kalde krigens slutt lettet den tunge atomskyen. Den andre endetidsprofetien kom fra religiøse fanatikere. Men de hadde jo preket armageddon siden genesis, så dem var de jo ingen som tok på alvor. Ellers var slikt snakk for det meste forbeholdt nisjepublikasjoner med ensifret antall lesere, og by- og bygdeoriginaler.

Dagens unge er ikke like heldige. De blir på daglig basis bombardert med et budskap om at verden slik vi kjenner den ikke bare kan, men sannsynligvis vilgå under i overskuelig fremtid. Og nå er ikke avsenderne religiøse ekstremister, men foreldre, lærere, ledende aviser og tv-kanaler, og mange av våre fremste forskere og eksperter. De messende svovelpredikanter er ikke lenger gamle menn med skjegg, men Pippi-kloningen Greta Thunberg.

Om ikke klimabølgen tar oss, står det nok av andre utfordrere klare. Ikke bare er vi på full vei inn i en ny atomvinter, ettersom den kalde krigen delvis har gjenoppstått og ny teknologi gjør masseødeleggelsesvåpen mer tilgjengelig enn noensinne. Genmanipulerte virus, AI, og en rekke andre variasjoner over temaet mann med ljåstår klare til å høste det som måtte finnes av fremtidsoptimisme.

Kanskje er klimatrusselen overdrevet. Kanskje det ikke vil oppstå sivilisasjonstruende kriser forårsaket av at stadig mer avansert og selvdrevet teknologi. Kanskje. Men litt for mange piler peker i retning av et voksende antall stadig mindre overbevisende «kanskje». Som i Einstein-sitatet er det nesten ingen som lenger tror at det gamle systemet vil klare å fikse alle problemene det samme systemet ustanselig skaper. Et system bygget på en verdensanskuelse som til forveksling ligner på brettspillet Monopol, bare at gatene er byttet ut med Amazonas, fisken i havet, isbreer og CO2-kvoter. Det kan føles litt som å være fanget i buken til et gigantisk beist fast bestemt på sin egen undergang.   

Derfor ble jeg så glad da Flux spurte om jeg ville skrive en fast spalte for dem, hvorav dette er den første. Der jeg i 2008 følte at jeg nesten plaget andre folk med den sære boken min, tenker jeg i dag at det kanskje aller viktigste vi kan gjøre for at de skremmende dommedagsscenariene beskrevet over ikke skal slå til, er å være åpne for, utforske, og spre alternative måter å se verden, hverandre og oss selv på. Vi har såpass mange tegn i tiden som peker mot at nei, det gamle er ikke godt nok. Det fylte nok sin rolle en gang, men nå må vi skifte kurs. Ellers ender vi kjapt i en gryte hvor vi fyller rollen som padder og vannet sakte kokes opp.

Det ble litt mye dommedag i dette første innlegget. Neste gang jeg skriver her vil jeg heller dele noen ideer som jeg tror kan være med å hjelpe oss ut av uføret vi befinner oss i. Noen vil synes de ideene er gode – andre vil synes de er dårlige. Men jeg tror de fleste av oss i dag er enige i viktigheten av å være åpen for nye tankesett.

Akkurat nå balanserer du og jeg på toppen av en kule som buler litt på magen, og som suser gjennom verdensrommet i over 107 000 kilometer i timen. For å komme hit skal det ligge over 14 milliarder år med evolusjon bak. Skal vi virkelig kaste bort over fjorten milliarders års arbeid på å ødelegge oss selv og miljøet på kulen vi balanserer på?

Selvsagt skal vi ikke det. I hvert fall ikke uten en kamp. Sees i neste innlegg!