Det sårede sinnet kan være en tyrann, men denne tyrannen har en skjult lengsel etter å bli avsatt, skriver Gabor Maté.

Husk at hjertet først og fremst er et levende, pulserende organ og at det abstrakte begrepet kommer i andre rekke. Dr. Stephen Porges har på fremragende vis vist at nervekretsene som er knyttet til sosialt samvær og kjærlighet, er uløselig forbundet med hjertet og dets funksjoner. Ikke minst har hjertet sitt eget nervesystem.

Den verbalt tenkende cerebrum har urettmessig gjort krav på æren av å være den eneste hjernen. Faktum er at den deler denne æresbetegnelsen med tarmen og hjertet. Hjertet vet med andre ord saker og ting, like sikkert som at en magefølelse også er en form for kunnskap.

Tarmens nervepleksus kalles faktisk med rette «den andre hjernen», det samme gjelder hjertet. I den forstand kan vi snakke om tre hjerner som fungerer i fellesskap, der det autonome nervesystemet forbinder dem med hverandre. Uten denne hjerte- og tarmkunnskapen fungerer vi ofte som «reptiler på geni-nivå», som noen så treffende har sagt det.

Men vi kan ikke overse sinnet heller, siden det er der store deler av handlingen foregår. Hvis hjertet er det beste kompasset vi har på veien mot heling, er sinnet, bevisst og ubevisst, landskapet vi skal navigere i. Helingen sørger for at de blir samkjørte og samhandlende, ofte etter et langt liv, der den ene har gjemt seg bak eller blitt ignorert av den andre.

«Alt styres av sinnet, har sinnet fremst og er skapt av sinnet», sa Buddha for to og et halvt tusen år siden. Jeg vender stadig tilbake til den store Gautamas læresetning fordi den er en nøkkel til å forstå måten vi forholder oss til det vi betrakter som virkelig på. Det er dessuten hjørnesteinen i den terapeutiske tilnærmingen jeg praktiserer og, når jeg er bevisst på det, på min egen reise. Det er med sinnet vi skaper den verdenen vi lever i. Dette er kjernelærdommen.

Det den moderne psykologien og nevrovitenskapen har bidratt med, er å vise oss at før sinnet kan skape verden, skaper verden sinnet. Deretter skaper vi verden ut fra det sinnet som verden innprentet i oss før vi kunne velge noe som helst. Og den verden vi fødes inn i er naturlig nok dels produktet av andre menneskers sinn, en seriekobler fra evig urtid. Dette høres kanskje strengt ut.

Men Buddhas maksime byr oss en utvei i og med at det fortsatt er vi som skaper den verden vi ser, den verden vi oppfatter som virkelig, hvert eneste øyeblikk. Og det er her helingen kommer inn i bildet. Vi kan ikke gjøre noe med den verdenen som skapte sinnet vårt, som kanskje har innprentet begrensende, skadelige og usanne forestillinger om oss selv og andre.

Men, og her er gladnyheten jeg hentydet til, vi kan lære oss å ta ansvar for det sinnet vi skaper verden i fremover. Vår evne til å heles springer ut av viljen til å gjøre nettopp det, å ta det ansvaret. Den viljen er ikke en engangserklæring, men noe vi hengir oss til fra øyeblikk til øyeblikk, og den kan fornyes også når vi har mistet kontakten med den.

Jeg må selv stadig minne meg selv om dette. Det er heller ikke en oppfordring til selvpålagt naivitet eller sorgløs positiv tenkning. Det handler om en vilje til å revurdere hele vårt syn.

Selv om det sårede sinnet kan være en tyrann, har denne tyrannen en skjult lengsel etter å bli avsatt. Det har jeg selv sett i mitt eget liv mange ganger, og jeg har opplevd den friheten som følger når man gir slipp på de uhensiktsmessige forestillingene og oppfatningene sinnet klamret seg til bare noen øyeblikk tidligere.

I jobben min har jeg dessuten vært så heldig å være vitne til det ene tilfellet av forbløffende helomvending etter det andre. I hvert av tilfellene inntraff ikke endringen i vedkommendes levekår eller fortid, men i hvordan de forholdt seg til dem. Dette kommer til uttrykk i følgende historier om to mennesker som, i bokstavelig forstand og på en måte de fleste av oss vil være takknemlig for aldri å ha opplevd, led seg frem til sannheten. Når de klarte det, kan vi alle klare det.

En duggfrisk morgen i 2019 intervjuet jeg Sue Hanisch på det koselige landstedet hennes i Sedgwick, en engelsk landsby i Lake District, omtrent tolv mil nord for Liverpool. Sue er en mild og vennlig kvinne på sekstito, hun er ergoterapeut og jobber med traumer. Mens vi drakk te sammen, fortalte hun om en gang hun var på fottur på Kilimanjaro. Denne turen ville være en stor bragd for enhver, og i særlig grad for henne.

Tretten år tidligere ble nederste del av høyrebeinet hennes sprengt bort og venstrefoten alvorlig skadd av en IRA-bombe på Victoria Station i London. «Jeg husker at en sykepleier gråt og en annen brakk seg ved synet av beina mine», forteller hun. Eksplosjonen, fra en knapp fem kilos anordning i en søplebøtte, skjedde på dagen femti år etter at Sue Hanisch’ bestefar mistet livet under tyskernes bombing av Coventry i 1940.

Etter ulykken fulgte en rekke operasjoner og mange års fortvilelse. Førti personer ble skadd den dagen. Mannen ved siden av Hanisch ble drept momentant. Hun bar på en enorm skyldfølelse for at hun hadde overlevd, og like mye for at hun var deprimert. «Den mannen sto mellom meg og bomben. Hvordan våget jeg å overleve, og hvordan våger jeg å la være å nyte livet på denne planeten fullt ut når han ikke fikk den muligheten? Sånn føles det nesten.»

Da Hanisch bestemte seg for å bestige Kilimanjaro med protese fra kneet og ned på det ene beinet og en nesten følelsesløs venstrefot, var de mentale sårene betydelig helet. Denne forløsningen vokste i takt med at erfaringer ble integrert i livsveven, og etter hvert som hun kvittet seg med energien som var bundet opp i de hemmende historiene hun engang fortalte seg selv om hva alt sammen betydde.

«Det er en blandet fornøyelse å være på denne jorden», sier hun mildt. «Det er en utfordrende erfaring. Men jeg har også fått muligheten til å oppdage gull i såret. Jeg har hatt noen fantastiske opplevelser på grunn av det som skjedde.» For henne involverer disse opplevelsene bestandig andre mennesker.

«Jeg har lagt merke til at det er forbindelsen til andre som faktisk gjør livet verdt å leve, ingenting annet egentlig. Det er kontakten jeg knytter med folk som får meg til å føle at jeg er her, og som får meg til å ville være her. At jeg kan hjelpe folk til å føle seg forbundet med andre. Det er det eneste som oppriktig betyr noe for meg.»

Blant dem Sue har følt den inderligste kontakten med, har vært mennesker man ikke ville forvente at hun skulle kjenne seg forbundet med.

Sue er en sann eventyrer, og noen år etter eksplosjonen var hun i KwaZulu-Natal i den sørafrikanske villmarken på en fredsvandring. Flere av de øvrige deltakerne var fra Nord-Irland, veteraner fra den samme organisasjonen som hadde plantet bomben hun ble sprengt i stykker av og som forandret livet hennes for alltid.

«Hensikten», sier hun, «var å høre den andre siden av historien, å få øye på hverandres kamp, og plassere oss i andre omgivelser der vi måtte ta vare på hverandre».

På et tidspunkt måtte ekspedisjonen krysse en elv. Sues utfordring var at metallprotesen ikke måtte komme i kontakt med vann, så dette var noe hun gruet seg til. Men hun hadde ikke trengt å bekymre seg. Det var allerede lagt planer for hvordan hun skulle komme seg trygt og tørrskodd over. To menn bar henne på skuldrene, den ene var en tidligere IRA-soldat.

«Jeg ble så emosjonelt overveldet av at det var en fyr fra IRA. Jeg gråt, og det samme gjorde Don, som han het. Samarbeidet med disse karene fikk meg til å skjønne hvor skadet de var av ting de hadde opplevd tidligere i livet. Don vokste opp på barnehjem og var den yngste av sytten. Han fikk sitt første skytevåpen da han var åtte.

Han hadde sittet i fengsel, blitt mobbet og hatt det skikkelig vanskelig. Det var tungt for ham å bære at han hadde drept mennesker, å ha det på samvittigheten. Det var godt for meg å være sammen med disse menneskene, som jeg tidligere ikke hadde hatt noen innsikt i livene til. Jeg innså at jeg lett kunne ha vært Don hvis jeg hadde vokst opp under sånne forhold.»

Turen til Mount Kilimanjaro fant sted noen år senere. Også der hadde hun følge med en mann fra Nord-Irland. Han hadde hørt om henne og ville nå toppen sammen med henne. Og toppen nådde de. Der gjorde de to usannsynlige turkameratene noe enda mer usannsynlig. De danset, og med det ga de begrepet «høydepunkt» ny mening. «Noe måtte lokke meg tilbake til livet», forteller hun, «og det var kjærlighet som lokket meg tilbake.»

En annen skjellsettende samtale jeg hadde med en kvinne som hadde kommet seg gjennom et personlig helvete, endte opp med å være til hjelp i min egen usannsynlige forsoning med fortiden. Samtalepartneren var Bettina Göring, grandniesen til Hermann Göring, nazistenes feltmarskalk og øverstkommanderende for Luftwaffe, som hadde drept Sues bestefar. Han var dessuten en av hovedpersonene i det forbryterske regimet som drepte mine besteforeldre.

Bettina Göring og jeg ble brakt sammen av regissøren til en dokumentarfilm vi begge var med i. Filmskaperen hadde en intuisjon, og det med rette, om at vi hadde noe å tilføre hverandre. Vi snakket sammen via Skype, jeg fra Vancouver og Bettina fra Thailand, der hun bor og jobber med healing deler av året.

At en slik utveksling faktisk fant sted, og at det var så hjertelig, krever et ord jeg sjelden bruker: «Mirakel». Det var hun som tok initiativet. Hun skrev og fortalte at hun satte pris på arbeidet mitt. For meg handlet magien i dette møtet om at to mennesker som hadde startet livet i hver sin ytterlighet (den ene etterkommer av martyrer, den andre slektning til en beryktet drapsmann), skulle legge ut på en helingsferd der de tilfeldigvis støtte på hverandre og fikk en gjensidig forståelse for hverandre.

Bettina ble født elleve år etter krigen og hadde båret på en mørk arv hele livet. Hun var et ytterst følsomt barn som bar vekten av hele familiens multigenerasjonelle traumer og sugde til seg skyldfølelse over grandonkelens avskyelige ugjerninger.

Hermann Göring ble forlatt av sin mor da han var seks uker gammel og vokste opp under et svært strengt og hardt oppfostringsregime, en type barneoppdragelse psykoanalytikeren Alice Miller merket seg da hun forsket i livshistorien til alle nazi-topplederne. Miller omtaler det som «svart pedagogikk». Morfinavhengighet og spiseforstyrrelser var blant Görings fluktruter ut av en uhyggelig indre verden, en avskyelighet han i sterk grad bidro til å påføre andre.

Bettina fortalte at hun hadde lengtet etter heling for egen del. Da hun deltok i en sensitivitetsgruppe i Australia, gikk det opp for henne «hvor skyldig jeg følte meg, selv om det ikke ga noen mening. I hjernen min, i sinnet, visste jeg at det ikke var noen fornuft i det, men jeg følte det». Hun grøsset da hun sa dette. «Det var veldig vondt å konfrontere den skammen og alle grusomhetene som var knyttet til den.»

Bettina har sterke empatiske evner, og denne indre ressursen bestemte hun seg for å bruke da hun med stort mot åpnet seg for å utforske grandonkelens psyke, det vil si slik den ga gjenklang i henne selv. Dette gjorde hun ikke for å tilgi Göring, men for å tilgi seg selv, for å kunne slippe tak i det mørket hun bestandig hadde identifisert seg med.

«Jeg konfronterte det», fortalte hun. «Det var grusomt. Det var som å gå gjennom sjelens mørkeste natt. Jeg møtte det verste av det verste, et monster. Veldig skremmende. Men da jeg kom ut på den andre siden, følte jeg meg mye friere.»

Og akkurat sånn følte jeg det da vi avsluttet samtalen. Min egen fortid hadde ikke endret seg det grann, det hadde derimot følelsen av at noe var mulig. Jeg ble minnet på noe min kollega, traumeeksperten Bessel van der Kolk, sa en gang vi spiste lunsj sammen på en konferanse der vi begge holdt foredrag. Det var en behagelig og varm høstdag nord i staten New York for omtrent ti år siden. Jeg husker ikke hva i samtalen eller oppførselen min som utløste kommentaren hans, men helt plutselig kikket Bessel på meg over brillekanten og sa:

«Gabor, du trenger ikke å ha Auschwitz på slep overalt.»

Akkurat da så Bessel meg. Tross mitt positive livsengasjement, tross all kjærlighet, glede og enormt mye hell som også har blitt meg til del, har den selvpåførte håpløsheten vært en evig overhengende skygge som har fortrengt lyset hver gang jeg har opplevd et nederlag eller følt meg motarbeidet, til og med i uskyldige, ubevoktede øyeblikk.

Teksten er hentet fra boken «Myten om det normale».