Gabor Maté reflekterer over hvorfor vi omgir oss med så mye støy og meningsløs underholdning, fra boken «Myten om det normale».

Jeg spiste på en restaurant i Oslo en gang, sammen med den tyske psykologen Franz Ruppert. Støyen var øredøvende. Høy popmusikk ble pumpet ut gjennom en rekke høyttalere og flere tv-kanaler kjempet om oppmerksomheten på lysende skjermer høyt oppe på veggene.

Det fikk meg til å tenke på at da den norske dramatikeren Henrik Ibsen var midtpunkt på det samme etablissementet drøyt hundre år tidligere, må stemningen ha vært atskillig mindre kaotisk.

«Hva kommer alt dette av?» ropte jeg gjennom kakofonien mens jeg ristet irritert på hodet. «Traumer», svarte bordkameraten min og trakk på skuldrene. Ruppert mente rett og slett at folk var så desperate etter å flykte fra seg selv.

Dersom traumer fører til at vi mister kontakten med oss selv, gir det mening å si at vi kollektivt holder på å drukne i inntrykk som både utnytter og underbygger traumer. Arbeidspress, multitasking, sosiale medier, nyhetsoppdateringer og et mangfold av underholdningskilder, alt dette lokker oss til å fortape oss i tanker, hektisk aktivitet, duppedingser og meningsløse samtaler.

Vi blir tiltrukket av alle mulige slags forlokkende sysler, ikke fordi de er nødvendige, inspirerende eller oppløftende, eller fordi de er berikende eller gir livet mening, men rett og slett fordi de fortrenger nået. Som en absurd ironi, sparer vi for å få råd til enda en ny «tidsbesparende» duppeditt, en som er enda bedre å «slå i hjel» tid med.

Bevisstheten om øyeblikket er blitt noe vi frykter. Senkapitalismen har ekspertise i å døyve denne øyeblikksfrykten. Faktum er at en stor del av dens suksess avhenger av kløften mellom oss og nået, det største vi har. Og kløften vokser mens forbrukerkulturen spesialdesigner falske produkter og kunstige atspredelse for å fylle tomrommet.

Den polskfødte forfatteren Eva Hoffman beskriver det vi mister som «selve opplevelsen av å oppleve, verken mer eller mindre. Og hva er det? Kanskje noe sånt som evnen til å bevege seg inn i øyeblikkets beskaffenhet eller fornemmelse.

Det vil si å slappe godt nok av til å kunne gi seg hen til en hendelses rytme eller et personlig møte, å følge en følelsestråd eller tanke uten å vite hvor den fører oss, eller å la pausen bli lang nok til å romme refleksjon og ettertanke.» Til syvende og sist er det vi avledes fra, det å leve.

Teksten er hentet fra “Myten om det normale”

Aktuelle podkastepisoder:

Featured