Ut av smerte-loopen
Å ha ekte medfølelse med oss selv er noe annet enn den selvmedlidenheten der vi lukkes inne i egen smerte, skriver Bjørnar Berg.
Rett nok er vi moderne mennesker klar over at vi skal dø, men denne erkjennelsen holdes ofte på betryggende avstand gjennom en rastløs levemåte. Hypertempoet vårt viser seg blant annet innenfor underholdnings- og teknologiindustrien, i arbeidslivet, og i hvordan vi stadig vekk fyller fritida vår til bristepunktet. Vi er sjelden i ro til å tenke og føle særlig dypere over livet vårt sett i lys av den fysiske slutten på oss selv.
Innsikt og dybde forutsetter gjerne en viss mengde nedlagt tid. Og er det noe vi ikke har særlig til overs av, er det nettopp tid. Vi ønsker ikke ta oss tid til døden. Vi orker ikke. Forholdet vårt til døden og egen dødelighet forblir da på et overfladisk nivå; og dette overfladiske nivået bidrar mer til å fremme usunne egotripper enn om vi hadde våget å se litt nærmere på vår egen dødelighet.
Et mer ærlig forhold til døden kan styrke kvaliteter som ydmykhet og medfølelsen med andre. Det forutsetter likevel at vi greier å ha medfølelse med oss selv når vi kjenner den frykten som egen dødelighet forårsaker. Vi er alle redde i møte med den nakne sårbarheten vår.
Men å ha ekte medfølelse med oss selv er noe annet enn den selvmedlidenheten der vi lukkes inne i egen smerte. Denne selvmedlidenheten blir lett en gjentakende smerte-loop som vi har problemer med å komme ut av; noe som igjen fører til at vi fort griper etter kjappe stimuleringer og distraksjoner for å prøve å fortrenge og glemme den samme smerten. Ofte skyldes det at vi ikke har åpnet nok opp for lidelsen i oss; at vi har ikke kjent på og bearbeidet de vonde følelsene dypt nok.
Samtidig liker vi ofte heller ikke oss selv når vi er sårbare og «svake». Vanligvis motsetter vi oss både det psykiske ubehaget og den personen vi er når vi har sånne følelser; dermed forlenges lidelsen vår unødvendig. Sjansen er da stor for at vi også lukker oss for de menneskene og de situasjonene som påminner oss om disse «svakhetene» i oss selv.
«I den grad vi har medfølelse med oss selv, vil vi også ha medfølelse med andre,» sier forfatteren og buddhistnonnen Pema Chödrön: «Å ha medlidenhet begynner og slutter der vi har medfølelse med alle de uønskede delene av oss selv; alle de uperfekte tingene som vi ikke en gang ønsker å se på.»
«Å praktisere medlidenhet er vågalt,» mener Chödrön: «Det innebærer å lære oss å slappe av, og å tillate oss selv å bevege oss varsomt mot det som skremmer oss. Trikset for å gjøre dette, er å bli værende med følelsesmessig lidelse uten å anspenne oss inn i en motvilje; å la frykten gjøre oss myke, framfor å forherdes til motstand.»
Å ha en sånn holdning til egen og andres lidelse er opplagt ikke enkelt. Vi ønsker å beskytte oss følelsesmessig ved å blokkere for lidelsen så fort som mulig; vi vil presse disse følelsene tilbake og glemme alt sammen – eller vi utagerer på forskjellige måter, så vi slipper å kjenne på egen sårbarhet.
Men Chödrön mener dette viser en aggressiv holdning til oss selv og andre mennesker; en holdning som over tid vil gjøre oss mer redde, mer harde, og mer fremmedgjorte. Resultatet blir nemlig at vi i stor grad nekter å se og akseptere en del følelser i oss selv; dermed nekter vi i betydelig grad å se og akseptere disse følelsene i andre også. Dette kan føre til en isolerende prosess – både innvendig og utad – der vi verken liker oss selv eller andre når de eller vi er «svake», «hjelpeløse», eller «stygge».
Chödrön mener mye av den indre lidelsen vår kommer av at vi prøver å stenge det følelsesmessig ubehagelige ute. Vi bygger en mental rustning som er ment å beskytte sårbarheten og det myke hjertet vårt. Dermed lever vi gjerne utad på måter der vi stadig trenger bekreftelse på at alt er bra, selv om de dypeste følelsene våre kanskje prøver å fortelle oss en annen historie.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
