Leger utdannes i liten grad til å undre seg over pasientenes livserfaringer, skriver Gabor Maté, fra boken «Myten om det normale».

I sin overveiende biologiske tilnærming begår psykiatrien den samme feilen som andre medisinske spesialiseringer. Den tar komplekse prosesser som er intrikat knyttet til livserfaringer og emosjonell utvikling, slenger på merkelappen «sykdom» og takker for seg.

Leger utdannes i liten grad til å undre seg over pasientenes livserfaringer, og enda mindre til å oppsøke kilden til lidelsene den huser. Biologiske forklaringsmodeller, som krever lite tid og emosjonelle krefter, er en forlokkende reserveplan. Mange leger er svært ukomfortable med å skulle møte sine egne bortgjemte sorger og sår, det Carl Gustav Jung kalte skyggesider. Det gjelder ikke bare leger.

Som en kjent kollega sa til meg: «Pasientene er med på det selv. De vil ikke saumfare livet sitt, de heller. Det ville kreve tid til restitusjon, å måtte endre noe. Det er et enormt arbeid å skulle restituere fra barndommen. Det er utrolig givende, men et stort arbeid.»

Budskapet om en genetisk årsakssammenheng beskytter oss fra å måtte konfrontere sårene våre, og gjør oss i desto større grad prisgitt genetikken. I motsetning til det jeg selv også pleide å tro, forklarer ikke en diagnose som ADHD, depresjon eller bipolar lidelse noe som helst. Ingen diagnose kan det. Diagnoser er abstraksjoner, eller oppsummeringer.

Noen ganger er de til hjelp, men de er alltid ufullstendige. De er faglige forenklinger som forklarer en sammenstilling av symptomer beskrevet av en person eller av andres observasjoner av en persons atferdsmønstre, tanker og emosjoner.

For vedkommende det gjelder kan en diagnose fremstå som en forklaring på og validering av et helt livsløp med erfaringer som tidligere har vært for diffuse eller tåkete til å kunne sette fingeren på. Det kan være et første og positivt skritt i retning av heling. Det vet jeg av egen erfaring.

En vanlig innvending mot mentale diagnoser, særlig når det gjelder barn, er at de «sykeliggjør» eller «stigmatiserer» vanlige, sunne følelser eller atferd. Skal ikke barn kunne gi uttrykk for at de kjeder seg eller er rastløse, sinte eller lei seg?

Svaret mitt ville vært ja – og det er ikke så enkelt. Selv om det finnes en risiko for overdiagnostisering, tror jeg ikke økningen i for eksempel ADHD-tilfeller ene og alene skyldes naive foreldre, fortvilede lærere, overivrige skolepsykologer og skruppelløse legemiddelfirmaer.

Som jeg har vært inne på i tidligere kapitler, er den verden dagens barn fødes inn i som skapt for å fremme forstyrrelser av kognitive funksjoner og emosjonell selvregulering. Alt jeg har sett tyder på at vi er vitne til en dyp og merkbar forvandling av barns mentale velferd.

Hvorfor fastholder jeg da kritikken av diagnosemodellen? Fordi diagnoser ikke avdekker noe om de underliggende hendelsene og dynamikken som aktiverer den oppfatningen og opplevelsen det dreier seg om. En diagnose har fokus på virkning, og ikke på de utallige årsakene. Det kan være mange grunner til at et barn har problemer med å konsentrere seg eller er rastløst, uengasjert og urolig.

Når jeg jobber med mentale helseutfordringer som for eksempel depresjon, angst, ADHD eller avhengighet, er jeg ikke så opptatt av den formelle diagnosen som sådan. Mitt «diagnostiske» fokus retter seg mot de spesifikke utfordringene personen står overfor i livet sitt og traumene som aktiverer disse utfordringene. Når det gjelder reseptbelagte medikamenter, er jeg først og fremst opptatt av hva som fremmer helingen av de psykiske sårene det gjeldende traumemønstret er et uttrykk for.

Det er kanskje overraskende å høre at jeg ikke er motstander av medikamentbruk. Ingen som har kjent eller vært vitne til nytten av psykiatriske legemidler kan nekte for at nevrobiologien definitivt spiller en rolle i dynamikken til mental lidelse og en potensiell lindring av den, på samme måte som den spiller en rolle for alt vi opplever.

I noen tilfeller kan bruk av slike medikamenter fremme, definitivt ikke forårsake, men understøtte, den helingen jeg har beskrevet. Det er ikke bare min faglige oppfatning, men også min personlige erfaring.

Ja, medisinene hjalp meg, i hvert fall på kort sikt. Og ja, jeg har sett andre tilfeller der psykiatriske legemidler har vært livsbejaende, til og med livreddende. Men vi må unngå å trekke den falske slutningen at den observerbare nytten som medikamenter har (i visse tilfeller), kan brukes som argument for at den beviselige opprinnelsen til mentale lidelser ligger i hjernens biokjemi, for ikke å snakke om at fysiologiske forstyrrelser skyldes gener.

Det at et medikament har en viss positiv effekt, forteller ingenting om hvordan et symptom utvikles. Når en smertestillende tablett letter hodepinen, kan vi da forklare hodepinen med en medfødt mangel på det smertestillende virkemiddelet i hjernen? Hvis du blir avslappet av en drink, er det da slik at det anspente nervesystemet ditt lider av DNA-styrt whiskymangel?

Det finnes mer enn femti nevrotransmittere i hjernen, og vi har bare så vidt begynt å utforske den komplekse utvekslingen mellom dem, for ikke å snakke om de nærmest uendelige mulighetene som ligger i skjæringspunktet mellom kroppens og hjernens biologi, erfart gjennom hele livet. Igjen, hjernens fysiologi er et uttrykk for og produkt av et liv i bevegelse og sammenheng.

Dessuten, skriver Bruce Perry: «Hjernen er et historisk organ. Den lagrer det personlige narrativet.» Siden den gjør dette i kraft av kjemi og nevrale nettverk, er det ikke så rart at vanskelige opplevelser kan resultere i en forstyrret nevrobiologi. Selv når hjerneskanninger viser spesifikke avvik, noe de blant annet gjør hos mange traumatiserte mennesker, er ikke dette et bevis for at kilden til «forstyrrelsen» er nevrokjemisk.

En nylig publisert trettiårsstudie fulgte deltakere fra de ble født til de var tjueni. Den viser at dårlig omsorgskvalitet i spedbarnsalderen er forbundet med økt volum av hippocampus, hjernens emosjonelle hovedstruktur, i tillegg til en økt risiko for å utvikle «borderline personlighetstrekk» og bli suicidal tretti år senere. Med andre ord er hjernens genetikk ikke «årsak» verken til «sykdommen» eller de nevropsykologiske forskjellene: Alt sammen er en konsekvens av livserfaringer.

Det er bred enighet om at jo mer alvorlig belastningene i barndommen har vært, desto høyere er risikoen for mental ubalanse, deriblant psykose. En studie viser at mennesker som har vært utsatt for fem typer mishandling i barndommen, hadde mange ganger høyere risiko for å få diagnosen psykose enn de som ikke hadde slike traumatiske erfaringer.

Psykologen Richard Bentall, som også er Fellow of the British Academy, kom med en oppsummering av vitenskapen for noen år siden. «Bevismengden for en sammenheng mellom belastninger i barndommen og fremtidige psykiatriske lidelser er statistisk sett omtrent like sterk som sammenhengen mellom røyking og lungekreft», skriver han.

«Det er dessuten mye som tyder på at denne typen opplevelser påvirker strukturer i hjernen, noe som forklarer mange av de avvikende funnene man ser ved nevroskanninger av psykiatriske pasienter.»

Dette rimer med en studie utført ved Harvard, som slår fast at «disse endringene i hjernen kan best forstås som tilpasningsresponser for å understøtte overlevelse og reproduksjon under påkjenninger. Forbindelsen disse endringene har til psykopatologi, er kompleks».

Det er noe forskere som vurderer vitenskapelige artikler ikke forteller, selv om det er åpenbart for mange klinikere som jobber med mental lidelse: Eksplisitt mishandling er ikke en forutsetning for å påvirke nevrobiologien i hjernen eller sinnets funksjon negativt.

Nevrobiologi er et kontinuum, det samme gjelder «mental sykdom» og helse. Emosjonelle skader i oppveksten kan få fysiologiske konsekvenser, også uten at det begås overgrep eller omsorgssvikt.

Les mer om boken «Myten om det normale», som teksten er et redigert utdrag fra.

Aktuelle podkastepisoder:

Featured