De psykiatriske diagnosenes makt

Den amerikanske «diagnosebibelen» DSM har fått en enorm makt, og det er ikke uproblematisk, skriver Bessel van der Kolk.

Psykiatrien, som en spesialisering innen medisinen, tar mål av seg til å definere mental sykdom like nøyaktig som, la oss si, bukspyttkjertelkreft eller streptokokkinfeksjon i lungene. Tar man imidlertid sinnets, hjernens og menneskelige tilknytningssystemers kompleksitet i betraktning, er vi ikke engang i nærheten av å oppnå den slags presisjon. Å skulle forstå hva som i øyeblikket «feiler» noen, er mer et spørsmål om legens tankesett (og hva forsikringsselskapene er villig til å betale for) enn om verifiserbare, objektive fakta.

Det første seriøse forsøket på å lage en systematisk håndbok for psykiatriske diagnoser fant sted i 1980, med utgivelsen av den tredje utgaven av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-III), den offisielle listen over alle mentale lidelser som ble anerkjent av the American Psychiatric Association (APA). I forordet til DSM-III ble det uttrykkelig advart om at kategoriene ikke var presise nok til å kunne brukes i etterforskningsøyemed eller i forsikringssaker.

Ikke desto mindre fikk dette verktøyet gradvis enormt stor makt: Forsikringsselskaper krevde en DSM-diagnose for utbetalinger, inntil nylig var all finansiering av forskning basert på DSM-diagnoser og akademisk utdanning er organisert rundt DSM-kategorier. DSM-merkelapper fant også raskt veien inn i kulturen generelt.

Millioner av mennesker vet at Tony Soprano led av panikkanfall og depresjon, og at Carrie Mathison fra Homeland har bipolar lidelse. Håndboken har blitt en ren industri, som the American Psychiatric Association har tjent godt over 100 millioner dollar på. Spørsmålet er om den har bidratt med tilsvarende goder for pasientene den er ment å tjene.

En psykiatrisk diagnose har alvorlige konsekvenser. Diagnoser tilsier behandling, og feil behandling kan få katastrofale følger. En diagnostisk merkelapp har dessuten en tendens til å henge ved folk resten av livet, og virker dypt inn på hvordan de definerer seg selv. Jeg har møtt utallige pasienter som forteller at de «er» bipolare eller borderline eller at de «har» PTSD, som om de var dømt til å bli værende i et fangehull resten av livet, som greven av Monte Cristo.

Ingen av disse diagnosene tar høyde for de usedvanlige evnene mange av våre pasienter utvikler eller den kreative kraften de har mobilisert for å overleve. Altfor ofte er diagnoser kun en oppsummering av symptomer som får pasienter som Marilyn, Kathy og Mary til å bli betraktet som hemningsløse kvinner med oppstrammingsbehov. (Disse pasientene er beskrevet i boken «Kroppen holder regnskap»).

I ordbøkene defineres diagnostisering som «Å identifisere eller fastslå en sykdoms eller skades karakter og årsak ved evaluering av pasienthistorie, undersøkelser og vurdering av laboratoriedata», og en diagnose defineres som formeninger på bakgrunn av slike vurderinger. I dette og neste kapittel vil jeg peke på kløften mellom offisielle diagnoser og det pasientene våre faktisk lider av, og snakke om hvordan kollegaene mine og jeg har prøvd å endre måten pasienter med kroniske traumehistorier diagnostiseres på.

Les mer om boken «Kroppen holder regnskap», som teksten er hentet fra.