Slik fikk eleven tillit til meg
Hva skal læreren gjøre med den ene eleven som får med seg alle de andre på å skape uro? Gunnar Jakobsen skjønte at han måtte tenke nytt.
Spesielt én elev fikk meg til å føle at hen nærmest hadde bestemt seg for å ikke like meg. Denne eleven hadde en tydelig høy sosial stjerne blant medelevene i klassen. Jeg forsto ikke hvorfor eleven ønsket å fremstå så tverr i møte med meg. Ofte var oppførselen så usympatisk at jeg nok reagerte uprofesjonelt, om ikke alltid bevisst, så ubevisst.
En klassisk scene i klasserommet var at denne eleven kom med kommentarer bak min rygg eller prøvde å «blikke» med andre elever i klassen for å snu deres oppmerksomhet bort fra det jeg drev med. Min feilslåtte strategi var å gå rett ut mot eleven og å gå i åpen konflikt med hen foran de andre elevene. Det endte alltid med en diskusjon der eleven mente det ikke handlet om hen, men at jeg var ute etter hen og bare kjeftet på hen og ingen andre.
Andre elever meldte seg på, og etter hvert var klasserommet preget av sterk uro. Det var definitivt ikke et klasserom med gode betingelser for læring. Til slutt opplevde jeg bråket som uutholdelig, og nok en gang var strategien å bli fly forbanna. Min klasseledelse hadde utviklet seg til å minne om noe autoritært, men autoriteten var i beste fall kunstig og fryktbasert. Elevene hadde ingen lojalitet til meg som lærer, og uten lojalitet er terskelen for å sabotere lav.
*
Når man som lærer ser enkeltmennesket i stedet for hele klassen, er det enklere å legge merke til elevens styrker og svakheter. Hvem er du? Hvilke styrker har du? Og hva kan jeg være for deg? Jeg begynte å interessere meg for hva eleven drev med utenfor skolen, hva mamma og pappa holdt på med. Hadde hen flere søsken?
Dette var mitt første forsøk på å vise det man kaller menneskeinteresse. Helt konkret i møte med eleven som hadde utfordret meg, ble jeg kjent med hele hen, ikke bare fag og skoleatferd. Jeg ringte også hjem, for tro det eller ei, den tanken hadde ikke slått meg. Elevens foreldre satte stor pris på den telefonen. Det ble flere telefoner hjem.
Jeg snakket spesielt mye med mor. Tilliten eleven hadde til meg, ble forsterket av at foreldrene også stolte mer på meg. Forholdet vårt ble tryggere og tryggere. Elevens tidligere behov for å utfordre og sabotere smuldret sakte, men sikkert opp. Hen blomstret veldig når hen følte seg sett og anerkjent.
Jeg måtte ta ansvar for å starte arbeidet med å reparere relasjonen, men som lærer var jeg avhengig av at eleven åpnet seg. Det gjorde hen etter hvert. Mange år etter at jeg hadde hatt denne eleven, fikk jeg en melding fra elevens mot. Hun ønsket å takke meg for hva jeg hadde betydd for barnet hennes, og at det vi hadde fått til sammen også hadde preget videre skolegang positivt.
Jeg var målløs. Tenk hvilken forskjell man kan gjøre. På tunge dager er det fint å ha slike suksesshistorier å ta frem fra arkivet.
Les mer om boken «Jeg ser deg», som teksten er et utdrag fra.
Aktuelle podkastepisoder:
