Forsøk på å takle traumer
Tilpasning til traumer kan etter hvert komme i veien for funksjonsevnen, men det er ikke snakk om permanente funksjonstap, skriver Bessel van der Kolk.
Livet til mange traumeoverlevende kretser etter hvert rundt å stålsette seg mot og nøytralisere uønskede sanseopplevelser, og de fleste av dem jeg møter i min praksis har blitt eksperter på å fremkalle denne typen nummenhet i seg selv. Noen blir periodisk overspisere eller anorektiske, eller trenings- eller arbeidsnarkomane.
Minst halvparten av alle traumatiserte mennesker prøver å dempe sin utålelige indre verden med alkohol eller andre rusmidler. I den andre enden av nummenhetsskalaen er søken etter spenning. Mange skader seg for å slippe å føle seg numne, mens andre driver med strikkhopp eller risikofylte aktiviteter som prostitusjon eller gambling. Alle disse metodene kan gi en falsk og fornuftstridig følelse av å ha kontroll.
Når mennesker er kronisk sinte eller redde, vil konstante muskelspenninger føre til kramper, ryggsmerter, migrene, fibromyalgi og andre typer kroniske smerter. De oppsøker spesialister i fleng, gjennomgår omfattende diagnostiske tester og blir foreskrevet en mengde preparater, som av og til gir midlertidig lindring, men ingen av dem tar tak i de bakenforliggende problemene. Diagnosen definerer pasientens virkelighet, uten noensinne å bli betraktet som et symptom på deres forsøk på å takle traumer.
Vi vet alle hva som skjer når vi føler oss ydmyket. Vi legger all vår energi i å beskytte oss selv, og utvikler de overlevelsesstrategiene vi kan. Vi undertrykker følelser, eller vi blir rasende og utpønsker hevn. Det kan også hende vi bestemmer oss for å bli så mektige og vellykket at ingen kan ramme oss igjen. Mange typer adferd som klassifiseres som psykiatriske problemer, deriblant visse typer fiksering, tvangstanker og panikk, i tillegg til det meste av selvdestruktiv adferd, har startet som selvbeskyttelsesstrategier.
Denne typen tilpasning til traumer kan etter hvert komme i veien for funksjonsevnen i den grad at både helsearbeidere og pasienten selv ofte tror at total tilfriskning er utenfor rekkevidde. Å betrakte disse symptomene som permanente funksjonstap, reduserer behandlingsfokuset til å skulle finne et adekvat medikamentregime, noe som kan føre til livsvarig avhengighet. Det ville være som å sammenligne en traumepasient med en nyrepasient på dialyse.
Det er langt mer fruktbart å betrakte aggresjon og depresjon, arroganse eller passivitet som tillært adferd. Et sted på veien begynte pasienten å tro at vedkommende bare kunne overleve dersom han eller hun var tøff, usynlig eller fraværende, eller at det var tryggest å gi opp. I likhet med traumatiske minner, som fortsetter å trenge seg på helt til de er lagt døde, vedvarer traumetilpasninger helt til den menneskelige organismen føler seg trygg og integrerer alle de delene av seg selv som er fastkjørt i å skulle bekjempe eller parere traumet.
Hver og en av de traumeoverlevende jeg har møtt er tilpasningsdyktige på sin egen måte, og hver og en av historiene deres inngir ærefrykt for menneskers utholdenhet. Når jeg vet hvor mye krefter som kreves for ren overlevelse, forundres jeg ikke over hva de ofte må ofre – mangelen på en kjærlig relasjon til sin egen kropp, sitt eget sinn og sin egen sjel.
Utholdenhet har sin pris. For mange barn er selvforakt tryggere enn å risikere forholdet til en omsorgsperson ved å uttrykke sinne eller å rømme. Dette fører til at barn som blir mishandlet ofte vokser opp i den tro at de dypest sett er uelskbare. Det er den eneste forklaringen et barnesinn har på så grov behandling. De overlever ved å fornekte, overse og sjalte ut store deler av virkeligheten. De glemmer overgrepene, de undertrykker sinne og fortvilelse, og døyver sansene.
I et mishandlet barn, lever det ofte et barnlig element som er frosset fast i tiden og som opprettholder den typen selvforakt og fornektelse. Mange voksne som overlever grusomme opplevelser fanges i den samme fellen. Å skyve bort intense følelser, kan ha stor nytteverdi på kort sikt. Det kan gjøre deg i stand til å opprettholde verdighet og uavhengighet. Det kan bidra til at du klarer å fokusere på avgjørende oppgaver, som å redde en venn, ta vare på barna dine eller bygge opp hjemmet ditt igjen.
Problemene melder seg først senere. En soldat som har sett en kamerat bli sprengt i lufta, vil prøve å gjenoppta sitt sivile liv og legge opplevelsen bak seg. En beskyttende del av ham klarer å utføre jobben sin og komme overens med kollegaer. Men overfor kjæresten, får han kanskje regelmessige raseriutbrudd, eller han blir nummen og stivner når det å gi seg hen til hennes berøring får ham til å føle at han mister kontroll.
Han er antakeligvis ikke klar over at bevisstheten automatisk forbinder passiv overgivelse med den lammelsen han følte da vennen ble drept. Så da melder en annen beskyttende side seg for å avlede. Han blir sint, og ettersom han ikke aner hva som utløste sinnet, tror han at han er sint for noe kjæresten gjorde. Og hvis han fortsetter å rase mot henne (og påfølgende kjærester), blir han selvfølgelig stadig mer isolert.
Men han skjønner kanskje ikke at en traumatisert del av ham trigges av passivitet, og at en annen del, en sint leder, melder seg for å beskytte den sårbare delen. Ved å hjelpe disse bestanddelene til å gi avkall på sin ekstreme overbevisning, kan terapi redde liv.
Les mer om boken «Kroppen holder regnskap», som teksten er hentet fra.
