Vi føler lett for et barn som lider, men vi klarer ikke å se barnet i den ensomme og skadeskutte voksne som må kjøpe og selge dop for å overleve, skriver Gabor Maté.

Carl, en trettiseks år gammel mann med urfolkopprinnelse, ble kastet ut av det ene fosterhjemmet etter det andre. Da han var fem, ble han tvunget til å svelge oppvaskmiddel på grunn av stygg språkbruk, og han ble bundet fast til en stol på et mørkt rom i et forsøk på å dempe hyperaktiviteten hans.

Når han blir sint på seg selv (noe han blir når han har tatt kokain), graver han i foten sin med en kniv som straff. Da han bekjente denne «synden» for meg, så han ut som en vettskremt guttunge som nettopp hadde knust et familieklenodium og forventet streng straff.

En annen mann fortalte at moren hadde en mekanisk barnevaktløsning for ham da han var tre. «Hun dro på bar for å drikke og sjekke opp menn. Hun fant ut at jeg var trygg og ikke fant på noe tull hvis hun stappa meg i tørketrommelen. Og så satte hun ei tung kasse oppå så jeg ikke klarte å komme meg ut.» En lufteventil i trommelen sørget for at den lille gutten ikke ble kvalt.

Språket mitt strekker ikke til for å beskrive nærmest utenkelige traumer som dette. «Vi har vansker med, eller manglende evne til å forstå andres opplevelser … og de blir mer uttalt jo fjernere disse opplevelsene er fra våre egne, både i tid, sted og beskaffenhet», skriver Auschwitz-overleveren Primo Levi.

Vi blir berørt av tragedier som sultkatastrofer på fjerne kontinenter. Vi har tross alt kjent på fysisk sult, om enn bare midlertidig. Men det krever større emosjonell forestillingsevne å ha empati med en stoffmisbruker. Vi føler lett for et barn som lider, men vi klarer ikke å se barnet i den ensomme og skadeskutte voksne som må kjøpe og selge dop for å overleve bare noen kvartaler bortenfor butikken vi handler i, eller kontoret vi jobber på.

Levi siterer Jean Améry, en jødisk-østerriksk filosof og motstandskjemper som ble tatt av Gestapo: «Alle som ble torturert, forblir torturert … ingen som har vært offer for tortur, vil noensinne finne fred i denne verden … Man vil aldri gjenvinne troen på menneskeheten, som brast allerede ved det første slaget i ansiktet, og som siden ble knust av tortur.»

Améry var fullvoksen da han ble traumatisert, en ressurssterk intellektuell som ble tatt til fange av fienden i en frigjøringskrig. Da kan man bare forestille seg sjokket, tapet av tillit og den ubegripelige fortvilelsen hos et barn som blir traumatisert, ikke av forhatte fiender, men av dem barnet elsker.

All avhengighet bunner ikke i overgrep eller traumer, men jeg er overbevist om at den kan spores tilbake til vonde opplevelser. Det ligger en sårethet i kjernen av all avhengighetsatferd. Den finnes hos en som er avhengig av pengespill, internett og shopping, eller hos den arbeidsnarkomane.

Såretheten stikker ikke alltid like dypt, og smerten er ikke nødvendigvis uutholdelig. Den kan til og med være helt ubevisst – men den er der. Virkningen av tidlig stress og vonde opplevelser bidrar direkte til å forme både psyken og avhengighetens nevrobiologi.

Les mer om boken «I de sultne spøkelsenes rike», som teksten er hentet fra.