At samfunnsliv påvirker helse er ingen ny oppdagelse. Men å anerkjenne denne forbindelsen har aldri vært mer presserende, skriver Gabor Maté.

I USA, det rikeste landet i verdenshistorien og episenter for det globaliserte økonomisystemet, har seksti prosent av alle voksne en kronisk lidelse, som høyt blodtrykk eller diabetes. Mer enn førti prosent har to eller flere slike lidelser.

I mitt eget land Canada vil bortimot halvparten av hele etterkrigsgenerasjonen stå i fare for å få høyt blodtrykk i løpet av få år dersom den nåværende tendensen vedvarer. Blant kvinner er det en uforholdsmessig økning i diagnoser av potensielt invalidiserende autoimmune sykdommer som multippel sklerose (MS). Ikke-røykerelatert kreft ser ut til å øke blant unge.

Omfanget av fedme, og de mange helserisikoene det medfører, øker i mange land, deriblant Canada, Australia og særlig USA, der mer enn tretti prosent av den voksne befolkningen møter kriteriene. Mexico overgikk nylig sin nabo i nord i denne urovekkende kategorien.

Ifølge forfatterne av en fersk internasjonal undersøkelse har mentale lidelser blitt Europas «største helseutfordring i det tjueførste århundret».

En skremmende overskrift på nyhetsplattformen ScienceAlert taler for seg: «Forekomsten av selvmordsforsøk blant barn i USA øker med voldsom hastighet, og ingen vet hvorfor.»

Situasjonen er tilsvarende alarmerende i Storbritannia, der The Guardian nylig rapporterte at «Britiske universiteter erfarer et skred av angst, mentalt sammenbrudd og depresjon blant sine studenter.»

I medisinens verden betegner ordet «normal» blant annet det vi leger har som mål for tingenes tilstand, det som avgrenser helse fra sykdom. «Normalverdier» og «normal funksjon» er målet vårt for en behandling eller en medisin. Vi måler dessuten hvorvidt noe er vellykket eller mislykket i forhold til «statistiske normer», og vi forsikrer bekymrede pasienter om at et gitt symptom eller en bivirkning er helt normalt, altså «som forventet».

Det er ikke i slik forstand bokens tittel refererer til «normal». Her dreier det seg om en mer snikende betydning av ordet, som på langt nær bidrar til å utvikle en sunnere fremtid, men snarere forpurrer den slags bestrebelser.

Vi mennesker har – på godt og vondt – en enestående evne til å venne oss til endringer, særlig når de skjer gradvis.

Jeg vil påstå at mye av det som går for å være normalt i vårt samfunn, verken er sunt eller normalt, og at å oppfylle det moderne samfunnets kriterier for normalitet, på mange måter innebærer en tilpasning som er grunnleggende unormal for våre naturgitte behov.

For meg startet prosessen med å sette sammen brikkene for flere tiår siden, da jeg på intuisjon beveget meg utenfor standardrepertoaret for tørre legespørsmål om symptomer og medisinsk bakgrunn, og spurte pasientene mine om den større sammenhengen for sykdommen, nemlig livet deres. Jeg er takknemlig for det disse mennene og kvinnene har lært meg gjennom måten de har levd og dødd, lidd og blitt friske på, og gjennom historiene de har delt.

Det er selvsagt grunn til å hylle de to foregående århundrers imponerende medisinske fremskritt og det utrettelige motet og den intellektuelle begavelsen til alle de som med sitt arbeid har bidratt til kvantesprang på ulike helseområder for hele menneskeheten.

Problemet med slike gode nyheter, hvor gode de enn måtte være, er at de nører opp under en betryggende overbevisning om at vi i det store og hele gjør fremskritt i retning av en sunnere levestandard og luller oss inn i en feilslått passivitet.

Det faktiske bildet er et ganske annet. Vi er langt fra i nærheten av å møte dagens helseutfordringer, vi holder så vidt tritt med de fleste av dem. Det beste vi kan gjøre, er ofte å dempe symptomer, være seg kirurgisk eller medikamentelt, eller begge deler.

Hvor ønskelig medisinske gjennombrudd enn er og hvor fruktbar forskningen enn kan være, er ikke problemets kjerne mangel på fakta, ikke mangel på teknologi eller metoder, men et utarmet, utdatert perspektiv som ikke forklarer årsaken til det vi ser.

Min hensikt er å bidra med et nytt perspektiv som jeg tror bærer med seg enorme muligheter til et sunnere paradigme: Et nytt syn på det normale, som understøtter det beste i oss.

Teksten er en kortversjon av forordet til «Myten om det normale». Mer om boken her: