Den gamle normalen

Da Charles Eisenstein vokste opp på 1970- og 80-tallet, så fremtiden lys ut. Nå virker den gamle normalen som en illusjon, skriver han. 

Det hender at jeg føler en viss nostalgi for barndommens kulturelle mytologi, for en verden hvor brus var helt ok, Super Bowl var viktig, Amerika brakte verden demokrati, legen gjorde deg frisk, vitenskapen ville forbedre alles liv og hvor man nettopp hadde satt et menneske på månen.

Med noen få uheldige unntak var du sikret suksess så lenge du fulgte samfunnets regler: hvis du fulgte alle nye helsetips, holdt deg oppdatert via New York Times, respekterte loven, gjorde kloke investeringer og holdt deg unna styggedom, som narkotika.

Selvsagt fantes det problemer, men vitenskapen og ekspertene jobbet iherdig for å ordne opp i dem. Et nytt medisinsk fremskritt, en ny lov eller en ny undervisningsmetode kom til å sette fart i den stadige forbedringen av livet vårt.

Forestillingene jeg hadde som barn, er en del av en fortelling jeg kaller fortellingen om mennesket, hvor det var forutbestemt at mennesket skulle skape en perfekt verden gjennom vitenskap, fornuft og teknologi: å overvinne naturen, overstige vår dyriske opprinnelse og bygge et rasjonelt samfunn.

Fra mitt ståsted fremstod denne fortellingens grunnleggende premisser som uangripelige. Skolen, media og ikke minst normaliteten i rutinene rundt meg ble til en sammensvergelse som fortalte meg at «alt er bare bra».

I dag blir det stadig tydeligere at denne verdenen var en illusjon, bygget på enorme menneskelige lidelser og miljømessig forfall, men den gangen kunne man fint leve under denne illusjonen uten nevneverdig selvbedrag.

Likevel følte jeg (som mange andre) at noe var galt i verden, og dette noe sivet inn i min privilegerte, beskyttede barndom. Jeg godtok aldri helt at det jeg ble tilbudt, var normalen. Jeg visste at livet skulle inneholde mer glede, ekthet og mening, og verden skulle være vakrere. Det var ikke meningen at vi skulle hate mandager og kun se frem til helgefri og ferier. Vi skulle ikke måtte rekke hånden i været for å få gå på do. Vi skulle ikke være inne i finværet, dag etter dag.

Og etter hvert som horisonten min utvidet seg, forstod jeg at det ikke var mening i at millioner sultet, at atomtrusselen hang over hodene våre, at regnskogen minket, at fisken døde eller at kondorene og ørnene forsvant. Jeg kunne ikke akseptere måten den dominerende fortellingen i vår kultur fremstilte disse tingene på: som enkeltstående problemer som bare måtte løses, som uheldige og beklagelige faktum eller som tabubelagte temaer vi rett og slett skulle ignorere.

Avhengighet, selvdestruktive handlinger, uthaling, dovenskap, raseri, kronisk utmattelse og depresjon er alle midler for å opprettholde vår fulle deltakelse i det livsprogrammet vi blir tilbudt. Når bevisstheten vår ikke klarer å si nei, sier underbevisstheten nei på sin egen måte. Stadig flere av oss klarer ikke å forbli i den «gamle normalen» lenger.