Når amygdala fyrer for sterkt
Hva skjer når hjernens stressreaksjon blir så sterk at det skaper traumer? Det forklarer Franz Ruppert i dette utdraget fra boken «Forstå dine sår i sjelen».
Amygdala har som oppgave å være et filter for farlige opplevelser, ved å trekke ut all informasjon fra disse opplevelsene som kan antyde fare og være livstruende. Den lagrer disse informasjonsmønstrene og sender ut motsvarende alarmsignaler når den gjenkjenner en gjentakelse. Dermed blir en automatisk og refleksbetinget fysisk og følelsesmessig reaksjon mulig.
Det er imidlertid slik at under ekstremt stress fyrer nevronene i amygdala så sterkt at de avbryter videre overlevering av informasjon til andre områder i hjernen, for eksempel hippocampus, en nervestruktur som ligger nær amygdala. Dette forhindrer at opplevelsen av den traumatiske situasjonen blir lagret på samme måte som andre erfaringer, som en hel erfaring, episodisk, biografisk og i forhold til «jeget».
Fordi hippocampus er forbundet med thalamus så vel som hjernebarken og talesenteret, blir traumatiske hendelser ofte etterfulgt av en manglende evne til å uttrykke erfaringen gjennom tale. En traumatisk erfaring frarøver bokstavelig talt offeret taleevnen. Det blir en opplevelse det ikke kan snakkes om. Det er grunnen til at folk ofte bare husker sine traumatiske opplevelser i bruddstykker. Gjenfortelling av traumet avslører de innholdsmessige og tidsmessige hullene.
Casestudie: Bruddstykker av minner
«En overlevende kunne huske og fortelle om dødsmarsjen vestover fra Auschwitz til den neste leiren. Han kunne beskrive omstendighetene ved den skrekkelige natten, frosten og den sikre død for alle dem som ikke holdt tritt. Han tvilte ikke på at han husket alt, selv om han aldri hadde hatt muligheten eller tilhørere å fortelle hele historien til. Kort tid senere var han i stand til å bekrefte at det han faktisk hadde husket, var en del av ’medie programmeringen av vitners opplevelser’. Dette viste at minnene hans bare var spesifikke, urelaterte episoder og isolerte bruddstykker.»
Når noen bare delvis eller ikke i det hele tatt husker barndommen sin, er det en større sannsynlighet for at vedkommende opplevde en traumatisk hendelse i løpet av denne tidsperioden. Disse minnehullene gjør det ekstremt vanskelig for traumatiserte mennesker å opptre som pålitelige vitner i retten. Dommere, statsadvokater og advokater bør kjenne til effektene av traumatiske opplevelser på menneskets evne til å huske. En psykotraumatologisk innføring hadde vært nyttig for dem som jobber innenfor rettsvesenet og for påtalemyndigheten.
Mens en stressreaksjon virker stimulerende, virker traumereaksjonen paralyserende. Stress gjør oss årvåkne, mens traumer sløver oss. Traumereaksjonen følger etter stressreaksjonen, det er den siste utveien når alt annet svikter. Nyttige medisinske og fysisk orienterte inngrep kan i betydelig grad fremme og støtte helbredelsesprosessen etter traumatiseringen. De forblir likevel ineffektive hvis forholdet mellom det fysiske problemet og selve traumet ikke erkjennes, enten med vitende og vilje eller på grunn av uvitenhet.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
