Det inspirerende er det autentiske
Vi kan gi uttrykk for kjernekvalitetene våre ved å la dem skinne gjennom personligheten vår eller arbeidet vårt. Da kan vi inspirere både oss selv og andre, skriver Daniel Ofman.
Hvordan vi opplever vår egen adferd, er ofte annerledes for autentisk adferd (natur) enn for tilegnet adferd (kultur). Den som er hjelpsom av natur, er det ikke på grunn av personlige verdier eller andres forventninger, men fordi han eller hun føler seg mer levende av å være til hjelp.
Jo mer en kvalitet som det å være hjelpsom er et resultat av oppdragelse eller tilegnelse, desto mer fremstår atferden som styrt av normative regler. I så fall er du hjelpsom fordi det er det du bør være, og fordi det er galt og egoistisk ikke å være hjelpsom. Da opplever du trolig din egen hjelpsomhet som en plikt, snarere enn en sinnstilstand som får deg til å føle deg tilfreds. Den er påtvunget deg av verden utenfor, og ikke pålagt deg av din indre verden.
Kjernekvalitetene er det som får oss til å føle oss levende. Når vi finner ut hvem vi virkelig er, finner vi ut av vårt eget særpreg, og det virker tilfredsstillende. Følelsen en kjernekvalitet gir oss, er følelsen av å komme hjem, eller å være hjemme, en følelse av livskraft og avslapping. Vi kan slappe av fordi vi ikke trenger å anstrenge oss for å være slik. Det er enkelt for oss, og det kommer av seg selv. Det kommer fra vårt indre.
Å komme i kontakt med kjernekvalitetene våre får store konsekvenser, for vi føler oss mer levende og fulle av livskraft. Hvis du av og til spør deg selv hvilken oppgave du har i livet, er svaret kanskje dette: å oppleve kjernekvalitetene dine til fulle, og på den måten oppleve deg selv.
Inspirasjon betyr bokstavelig talt «å puste inn». Vi kan stole på at andre vil bli inspirert av våre kjernekvaliteter. Inspirasjon er i stor grad det samme som motivasjon; begge er mer en konsekvens enn et mål i seg selv. Når vi hevder at vi motiverer eller inspirerer andre, påstår vi egentlig at vi kan bruke viljen vår til å motivere eller inspirere. Men det tviler jeg i grunnen på. Jeg blir ikke tiltrukket av folk fordi de forsøker å motivere meg, men fordi de er hundre prosent seg selv, uten å forstille seg. De er ekte og originale.
Folk som forsøker å inspirere meg, får meg til å føle meg som et objekt som må inspireres fordi jeg ikke klarer å gjøre det selv. Ja, ved å forsøke å inspirere den andre, svekker du i virkeligheten vedkommende, for du fratar ham eller henne muligheten til å gjøre det uavhengig av deg. Jo mer du prøver å påvirke den andre, desto mer hindrer du personen i å oppdage hvordan han eller hun skal gjøre det på egen hånd. Jeg synes dessuten at folk er litt selvhøytidelige når de påstår at viljen deres kan motivere andre.
Ta for deg en av kvalitetene du innehar. Opplever du at det er en ferdighet du har, eller er det en oppgave? Faller det deg lett å være på den måten, eller må du anstrenge deg? Føler du deg styrket av kvaliteten, eller tapper den deg for krefter?
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
