Fangen som ble inspirert
Jarvis Jay Masters har sittet i fengsel siden 1981, da han var nitten år gammel. Underveis er han blitt en anerkjent buddhistisk tenker og veileder som har inspirert mange. David Sheff skriver om livet hans i dette utdraget fra boken «Buddhisten på dødscellen».
Jarvis begynte å skrive i cellen. Fordi han verken hadde et vanlig bord eller skrivebord, rullet han opp madrassen og dyttet den inn i et hjørne, og deretter satte han seg på gulvet med beina i kors, la et papirark på den madrassløse betongplaten som var sengen hans, og skrev febrilsk i timevis.
Papir var verdifullt, så han utviklet en liten, jevn håndskrift som nesten så ut som maskinskrift, for å få så mange ord på hver side som mulig. Noen ganger skrev han hele natten. Han forestilte seg aldri at det var noe han kunne være god på, at han hadde et talent. Å bli inspirert til å gjøre noe konstruktivt – å være inspirert i det hele tatt – var en ny følelse. Skrivingen ga ham en annen type kraft enn den som kom fra kniver og andre våpen – noe mer subtilt, men ikke mindre håndgripelig.
For Jarvis var inspirasjon noe nytt og ukjent. Han følte at det var en slumrende del av ham selv som hadde våknet. Han sendte inn flere artikler og historier som ble publisert i Utne Reader og tidsskrifter om åndelighet og maskulinitet.
Ved Lisas neste besøk foreslo hun at Jarvis skulle samle fortellingene sine i en bok. Hun hjalp ham med å velge og redigere dem i det som ble Finding Freedom: Writings from Death Row («Å finne frihet: nedtegnelser fra dødscella», utgitt høsten 1997. Jarvis’ postadresse ved San Quentin ble trykket på bokens førsteside, og brevene strømmet inn.
Både buddhister og andre skrev for å vise sin medfølelse. De beundret utholdenheten hans og forvandlingen han hadde gjennomgått. Mange av dem delte sine egne historier. Han ble sjokkert over de intime detaljene enkelte avslørte om misbruk og andre traumer i tillegg til avhengighet, sorg, selvmordsforsøk, psykiske lidelser og mange andre utfordringer.
Boken ble lest på videregående skoler; lærere ga klassene sine i oppgave å lese den og sendte ham pakker med brev fra studenter som hadde blitt inspirert av fortellingene hans. Jarvis hørte fra gjengmedlemmer, eks-gjengmedlemmer, fanger, tidligere fanger og deres familier. Han var usikker på hvordan han skulle reagere. Han følte at han ikke hadde noe å si dem, men Lisa påpekte at folk ikke ville ha skrevet hvis han ikke hadde noe å tilby. Hun ba ham om ikke å føle at han måtte bære andre på sine skuldre, men erkjenne at han hadde lett etter en måte å hjelpe mennesker på, og nå hadde han funnet en.
Jarvis svarte på alle brevene. Han takket dem for at de skrev, delte flere erfaringer, ga dem trøst og spurte om livene deres. Det var begynnelsen på mange nye brevvenner, noen som fortsatte i årevis. Flere av dem ble vennene hans.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
