Hvor bør grensa gå for dødshjelp?

Et av de vanskeligste spørsmålene i forbindelse med dødshjelp, er å avgjøre hvilke pasienter som skal omfattes av en eventuell ordning. Men selv om problemstillingen er etisk utfordrende, er det likevel mulig å lage dødshjelpkriterier som vil oppfattes som gode og rettferdige av flertallet i befolkningen; omtrent på samme måte som nordmenn flest støtter en praktisering av selvbestemt abort.

Mellommenneskelige kriterier

Tanken om dødshjelp i en samfunnsmessig sammenheng, hviler i stor grad på to verdipåstander:

1. Voksne, sinnsfriske personer har en sterk råderett over sitt eget liv.

2. Samfunnet har et ansvar for å prøve å redusere/stanse enkeltmenneskets lidelse når vedkommende søker hjelp til det.

At vi borgere har en omfattende råderett over våre egne liv, er helt grunnleggende i en moderne rettsstat. Individets selvbestemmelse kan dog begrenses sterkt hvis vi ikke er myndige, eller om vi utgjør en fare for andre mennesker og deres eiendeler, eller dersom vi er i mental ubalanse på grunn av alvorlig psykisk lidelse.

Disse viktige mellommenneskelige kriteriene bør også gjelde ved en eventuell dødshjelpordning. Det innebærer i så fall at:

A. Personen må være 18 år eller eldre.

B. Personen må være samtykke-kompetent – det vil si ikke ha en alvorlig psykisk lidelse, noe som her også bør innbefatte demens og sterk depresjon.

Nederland og Belgia har innført muligheten for dødshjelp for barn dersom strenge kriterier er oppfylt. At for eksempel 12-åringer er i stand til å ta veloverveide beslutninger om dødshjelp, gir grunn til tvil.

Å avslutte et menneskeliv er en så alvorlig og ugjenkallelig handling – enten det skjer ved (lege)assistert selvmord eller eutanasi – at dette rommet for tvil bør reduseres mest mulig. Pasienter som vurderes for dødshjelp bør derfor være 18 år eller eldre; en aldersgrense som virker rimelig ut fra de rettigheter, ansvar og plikter som borgerne ellers får i samfunnet ved fylte 18 år.

I Nederland er det også mulig for pasienter med demens å få dødshjelp om personen ga en skriftlig godkjennelse for det før demenssykdommen utviklet seg. Men dette er ikke et godt dødshjelpkriterium, siden det bryter med prinsippet om at personen bør være samtykke-kompetent når selve handlingen for dødshjelpen finner sted.

Å gi en bekreftelse mange måneder i forveien er ikke holdbart, da en hel del kan skje i mellomtiden med personens vurdering av dødshjelpen; en vurdering som kan ha endret seg og som vedkommende kanskje ikke lenger greier å uttrykke klart til omgivelsene sine nettopp på grunn av den svekkede mentale tilstanden.

Det innebærer et tillegg i punkt B for å minimere denne usikkerheten, for eksempel:

B. ... Personen må bekreftes å være samtykke-kompetent av en psykolog eller psykiater senest 30 dager før dødshjelpen finner sted. Psykologen/psykiateren må også undersøke med personen om det fins noe som kan forbedre vedkommendes situasjon og som kan bidra til at personen kanskje endrer syn og ikke lenger ønsker dødshjelp.

Det vil dreie seg om spørsmål om bedre omsorg, mer effektiv smertelindrende behandling og liknende.

Subjektiv lidelse

Når vi diskuterer dødshjelp, er det viktig å huske at opplevelsen av lidelse er subjektiv. Bare vi selv kjenner hvor kraftig lidelsen vår er. Leger, pårørende og andre tolker de fysiske og psykiske tegnene før de danner seg en forestilling av lidelsen til personen. Men dette er selvsagt ikke den faktiske lidelsen som vedkommende føler.

At lidelse er subjektiv bærer med seg en risiko når det gjelder dødshjelp, nemlig den at enhver som føler at de lider, kan mene at de bør få dødshjelp om de ønsker det.

Den subjektive lidelsen gjør det vanskelig å lage en dødshjelpordning som vil bli oppfattet som rettferdig av alle innbyggere. For eksempel lever enkelte mennesker med sterke fysiske smerter og/eller en sterk funksjonsnedsettelse i årevis – skal disse personene omfattes av en dødshjelpordning?

Den subjektive lidelsen bør kun være ett av flere kriterier, om vi ikke ønsker et fullstendig frislepp av dødshjelpen. For ikke å havne i et slags sorteringssamfunn, er det nødvendig å trå varsomt her. Vi bør ha med et kriterium som virker som et rimelig kompromiss mellom den personlige lidelsen og de mer generelle samfunnsmessige hensynene:

C. Pasienten må ha en forventet levetid på mindre enn seks måneder. To leger vurderer pasienten og må være enige om at vedkommende har en dødelig sykdom med kort forventet levetid. Legene må også undersøke med personen om det fins noe som kan forbedre vedkommendes situasjon og som kan bidra til at personen kanskje endrer syn og ikke lenger ønsker dødshjelp.

Med dette kriteriet kan alle myndige, samtykke-kompetente pasienter bli medisinsk vurdert for dødshjelp hvis de ber om det, og dersom de oppfyller alle kriteriene, kan de slippe de siste ukene med lidelse.

Påvirkning på pasienten

En bekymring i forhold til dødshjelp er at sårbare pasienter kan føle seg som en belastning for omgivelsene sine, og at slike følelser blir den siste vekta på vektskåla som gjør at personen ber om hjelp til å dø.

Nå kan vi aldri vite nøyaktig hva som er hele motivet for en persons ønske om å dø. Men pårørende og helsearbeidere bør ikke på eget initiativ informere om dødshjelp, eller på annen måte legge utilbørlig press på personen. Vedkommende må selv be om informasjon om dødshjelp, noe som gir et nytt forslag til kriterium:

D. Personen må ha uttrykt ønsket om dødshjelp på grunn av lidelsene sine minst to ganger muntlig over en periode på minst to uker. Disse forespørslene må være framsatt overfor helsepersonell. Vedkommende må også gi en skriftlig forespørsel om ønsket sitt, som blir bekreftet av to vitner som ikke er pårørende av personen. Pasienten kan på et hvilket som helst tidspunkt velge å stanse eller å utsette prosessen med dødshjelp.

Verdt å merke seg er at ikke alle som innvilges dødshjelp i utlandet benytter seg av denne muligheten. Av de 218 pasientene som i 2017 mottok resept på en dødelig dose medikamenter i Oregon, USA, var det 44 pasienter som ikke anvendte medikamentene før de døde.

Nå er det flere grunner til at disse legemidlene ikke ble benyttet. Men det er også naturlig å tenke seg at en del pasienter vil føle det som en trygghet og en lindring i seg selv å vite at de har en konkrete mulighet til å avslutte lidelsene sine hvis de blir uutholdelige.

Selve vissheten om reell tilgang på disse medikamentene kan altså gjøre at personen har mindre lidelse underveis, samt velger å dø en «naturlig» død uten å bruke legemidlene.

Assistert selvmord eller eutanasi?

Hvem bør så utføre den dødbringende handlingen ved en eventuell dødshjelpordning? Flere forhold taler for at hovedregelen bør være at personen selv inntar den dødelige dosen medikamenter, enten ved å drikke dem eller ved å trykke på en injeksjonsbryter.

Utgangspunktet for dødshjelpen er nettopp individets sterk råderett over sitt eget liv. Ved selv å utføre den avgjørende handlingen, bekrefter personen at vedkommende virkelig ønsker å avslutte lidelsene sine og at vedkommende påtar seg ansvaret for handlingen.

At personen avslutter sitt eget liv, reduserer også den usikkerheten som kan oppstå ved at dødshjelp-prosessen tar noe tid. Når personen inntar medikamentene selv, skjer det i nåtid og er et tydelig uttrykk for personens nåværende vilje og ønske, og ikke noe vedkommende bare ønsket eksempelvis for en uke siden. Dette gir et nytt forslag til kriterium:

E. Pasienten må selv innta den dødelige dosen medikamenter under tilsyn av en lege og en sykepleier, og eventuelt pårørende.

Dødshjelpkriteriene som er foreslått overfor utgjør en mer restriktiv versjon av den såkalte Oregon-modellen. Men ut fra prinsippet om å behandle alle tilsvarende tilfeller likt – som her betyr alle myndige, samtykke-kompetente personer med en dødelig sykdom med kort forventet levetid – bør eutanasi vurderes å tillates i de tilfellene der personen ikke har den fysiske bevegeligheten som trengs for selv å innta de dødbringende medikamentene. Et tillegg i punkt E bør derfor vurderes og som i så fall innebærer en liberalisering i forhold til Oregon-modellen som ikke åpner for eutanasi:

E. ... Hvis pasienten på grunn av fysisk svekkelse ikke har bevegeligheten som trengs for å drikke medikamentene eller å trykke ned injeksjonsbryteren, kan tilstedeværende lege utføre den dødbringende handlingen etter å ha mottatt en tydelig bekreftelse fra pasienten på spørsmål om vedkommende ønsker å dø. Utelukkende i slike tilfeller kan eutanasi utføres.

Disse forslagene til dødshjelpkriterier er bare ment som et utgangspunkt for en diskusjon om dødshjelp. Selvsagt sitter ingen enkelt av oss med alle svar i en så kompleks, etisk problemstilling. Desto viktigere er det at vi diskuterer dette spørsmålet grundig og med et åpent sinn.

Reservasjonsrett og oppslutning

For at en dødshjelpordning skal praktiseres på forsvarlig måte, bør helsevesenet stå for organiseringen av en eventuell ordning. Samtidig bør leger, psykologer og andre helsearbeidere kunne reservere seg mot deltakelse ut fra samvittighetsgrunner.

I to spørreundersøkelser sendt til Legeforskningsinstituttets legepanel i 2014 og 2016, svarte 30,7 prosent av legene at de var litt eller svært enig i at legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid. Bare 8,6 prosent av legene sa seg likevel villig til å utføre legeassistert selvmord hvis det ble tillatt.

Støtten fra den norske legestanden til assistert livsavslutning virker dog stor nok til at en dødshjelpordning vil fungere i praksis. Verdt å merke seg er at en del sykepleiere også ønsker å legalisere dødshjelp. I den store medieundersøkelsen fra 2015 sa hver tredje sykepleier (35 prosent) at det er riktig å åpne opp for aktiv dødshjelp. Og i en spørreundersøkelse fra 2000 blant psykologistudenter i sluttfasen av studiet sitt, mente 64 prosent av de spurte at legeassistert selvmord bør tillates for pasienter med kort forventet levetid.

Norske helsearbeidere har gjennom de siste tiårene beveget seg sakte i retning av hva nordmenn flest har ment lenge, nemlig at aktiv dødshjelp bør legaliseres. I NOBAS-undersøkelsen fra 2015 sa 73,1 prosent av de spurte at de var litt eller svært enig i at legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid. I en Ipsos MMI-meningsmåling fra 2019 sa tre av fire nordmenn (77 prosent) ja til å legalisere aktiv dødshjelp.

Demokratisk utfordring

Samtidig som et klart flertall i befolkningen ønsker å tillate dødshjelp, er temaet påfallende fraværende i diskusjonen blant politikerne. Av partiene på Stortinget er det kun Fremskrittspartiet som er for å tillate dødshjelp. Politikerne i Norge reflekterer ikke befolkningens syn i spørsmålet om dødshjelp, noe som kan sies å utgjøre et demokratisk problem siden det er vært slik gjennom mange år.

Bakgrunnen for politikernes lav interesse for dødshjelptemaet, er sammensatt. Men lege Ole Marius Gaasø og medforskerne hans har forsket på holdninger til dødshjelp og skriver: «Helseprofesjonenes motstand mot legalisering har trolig vært et tungtveiende argument for at politikere ikke har tatt opp spørsmålet her i Norge. Uten støtte fra sentrale helseprofesjoner og deres foreninger er det vanskelig å se for seg en innføring av aktiv dødshjelp.»

For at dødshjelpsaken skal komme opp på den politiske dagsordenen i Norge, vil det antakelig kreve at enda flere leger, psykologer og andre helsearbeidere står fram offentlig og støtter muligheten til legeassistert livsavslutning. Og det vil trolig også kreve at medlemsforeningene deres stiller seg nøytrale eller positive til aktiv dødshjelp.

Når forskjellen mellom folkemeningen og politikernes vilje blir for stor, synes det å hvile et særlig ansvar på de personene som kan synliggjøre gapet mellom politikerne og flertallet i befolkningen.

Inntil det åpnes opp for legeassistert livsavslutning i Norge – en restriktiv ordning som kan støttes av flertallet i befolkningen og mange av helsearbeiderne – vil uhelbredelig syke og døende nordmenn fortsette å reise til Sveits for å motta hjelp med å avslutte lidelsene sine, mens andre dødelig syke kjenner seg tvunget til å ta saken i egne hender her i Norge, kanskje i ensomhet og med smertefulle metoder.

Hva lærer døden oss?
Hva lærer døden oss?
379,00 kr

Om forfatteren

Bjørnar Berg er utdannet journalist, og har også studert filosofi og etikk. Han debuterte som forfatter i 2004 og har utgitt flere romaner og essaysamlinger. I 2022 ga han ut boken Hva lærer døden oss? på Flux Forlag.

 
TankesprangBjørnar BergFilosofi, Samfunn, HelseKommentar