I konflikter blir vi testet på et dypere plan
Konflikter byr på særlig viktige muligheter til vekst og utvikling, skriver Ron Kraybill og Evelyn Wright.
Konflikter stjeler oppmerksomheten vår og øker bevisstheten. De gjør valgene våre mer synlige, får oss til å gi slipp på ting vi klamrer oss til, og får oss til å vurdere nye alternativer. De krever at vi slåss med spørsmål om rettferdighet og klargjør hvilke prinsipper som får oss til å heve oss over tendensen til å komme med sneversynte påstander basert på makt og ego.
I konflikter blir vi også testet på et dypere plan, nemlig i hjertet. Vi stilles overfor en todelt utfordring, der vi må vedkjenne oss helligheten i oss selv når vi er sinte eller redde, samtidig som vi må vedkjenne oss at det samme skjer i mennesker som er svært forskjellige fra oss selv. Når alt kommer til alt, er det å lære seg virkelig å respektere det hellige i seg selv og andre en stor utfordring også under ideelle forhold. Utfordringen er langt større når man må gjøre det i stressede situasjoner, der det er mange følelser i sving. Når vi bruker metoder som hjelper oss med dette, vokser vi åndelig.
Vi er ikke dømt til tankeløst å gjenta gamle mønster. Vi kan skille rett fra galt. Vi kan og bør ransake oss selv og atferden vår, endre og forbedre den, som svar på det omfattende mysteriet som bor både inni oss og blant oss. Det er verdt å legge ned litt ekstra innsats i å prøve å forstå samhandlingen med andre slik at vi kan forbedre den.
Hvordan tar vi så ansvar for oss selv? Vi gjør det til dels med en strategisk bruk av kreativitet og forestillingsevne; begge delene hjelper oss å være det vi er, og å bli det vi blir. Når vi bruker verktøy for konstruktiv dialog i en gruppe, benytter vi oss av en slik strategisk forestillingsevne. Vi forestiller oss at det er mulig for forskjelligartede mennesker, også de som er sinte, å føre en konstruktiv samtale med hverandre hvis de gjør det på en gjennomtenkt måte.
Når vi er modige og uforferdede nok til å kunne forestille oss noe, har ferdigheter som styrker denne forestillingsevnen, og vilje til å engasjere oss, spiller vi på lag med det hellige som åpner seg i oss, slik at vi kan revitalisere oss selv og relasjonene våre. Derfor er det avgjørende at vi støtter opp under vår evne til å beholde håpet og legger ned arbeidet som kreves for at vi skal nå vårt forventede mål.
Er noe av dette enkelt? Nei. Kommer vi til å begå feil, foreta oss åpenbart inkonsekvente handlinger eller gjøre tabber? Mange ganger. Men de siste tiårene har vi fått bevis for at gruppearbeid fungerer. Vanlige mennesker kan kvitte seg med hindringer som fordommer og bitterhet, som ofte står i veien for konstruktiv kommunikasjon. Vi kan se verden gjennom andres øyne. Vi kan få en følelse av felles menneskelighet, også sammen med mennesker som er svært forskjellige fra oss selv.
Og siden vi vet at vi kan gjøre dette, må vi gjøre det. Vi har verktøyene som trengs for å kunne håndtere forskjellene oss mennesker imellom på en respektfull måte. Nøkkelspørsmålet er hvorvidt vi er forberedt på å investere det som trengs i disse verktøyene, for å kunne dra nytte av makten som ligger i dem.
Politikerne tar den endelige avgjørelsen om verdens fremtid, men den viktigste kampen når vi skal prøve å forstå mennesket, foregår et annet sted. Det er i virkeligheten foreldre, lærere, de eldste blant oss, religiøse ledere, arbeidsledere og mange andre som former menneskets bevissthet. Verktøyene vi bruker på møtene for å håndtere forskjellene i hverdagen, har kraft nok i seg til å kunne skape den verden vi ønsker at barna våre skal vokse opp i.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
