Sett antagelsene på vent
Det er ikke de ulike antagelsene som skaper problemer, men behovet for å ha rett, skriver Linda Ellinor og Glenna Gerard.
Det finnes ikke to mennesker som er fysisk identiske, og det finnes heller ikke to som har de samme antagelsene om hvordan verden fungerer. Selv søsken som oppdras i den samme familien, kan vokse opp med svært ulike antagelser om livet. Ulikhetene blir enda større når man kommer fra forskjellige kulturer.
Det er ikke de ulike antagelsene som skaper problemer, men behovet for å ha rett. Vårt verdensbilde avhenger av at antagelsene blir vår sannhet. Derfor hevder vi at annerledes tanker og ideer er feil. Men når vi setter oppfatningene på vent, forholder oss mer nøytrale og ikke hevder vår rett, begynner vi også å se våre antagelser tydeligere. Når du så klarer å identifisere antagelsene og går tilbake til opplevelsene og tenkningen som ledet til dem, vil du også litt etter litt gi slipp på din egen skråsikkerhet. Hvordan skal du begynne?
Vi har alle vært på møter og etterpå opplevd at det var svært forskjellige meninger om hva som skjedde på møtet, og hva deltagerne besluttet å gjøre. Hva skjer her? Selektiv oppfatning? Ulike tolkninger? Ja, kombinert med en antagelse om at alle hører og ser det samme. Tankeprosessen kan være den samme, men resultatet av den kan bli veldig forskjellig.
Hvis antagelsene skaper problemer, kan vi vel bare ta av oss «brillene» og se uten å forvrenge virkeligheten, legge til og trekke fra? Et av paradoksene er på den ene siden at brillene hjelper oss å ta beslutninger, mens de på den andre siden begrenser våre muligheter til å se det store bildet. Det samme kan sies om alle måter vi organiserer virkeligheten på: Det er både nyttig og begrensende. Akkurat som våre antagelser er det.
Alternativet til å gi opp antagelsene er å utsette dem, sette dem på vent. På samme vis som når vi utsetter våre argumenter, handler det heller ikke her om å gi avkall på dem. Det er ikke mulig. Å sette antagelsene på vent – la dem henge litt i luften – gir umiddelbart to store fordeler. For det første gir det deg og andre mulighet til å undersøke dem nærmere. Når én eller flere gjør det, vil det klargjøre tankene og de felles oppfatningene i gruppen som har innflytelse på beslutninger, handlinger og resultater. Da øker sjansen for at det blir tatt bedre beslutninger.
For det andre er det slik at når du «lar en antagelse henge litt i luften», skaper du en viss avstand til den. Da kan du lytte til andre uten å reagere defensivt. Når to eller flere deltagere kan identifisere og utsette sine antagelser, kan de «dele sine meninger med andre uten å måtte forsvare dem eller tilpasse dem de andres». Da kan man realisere ønsket om å skape et godt samarbeidsklima.
Grupper som jobber med å identifisere og utsette antagelser, oppdager raskere hvilke antagelser som er gode og hvilke de bør kvitte seg med. De lærer å bygge bro over paradokset mellom individualitet og ansvar overfor gruppen – en evne som er viktig for utvikling av organisasjonskulturer og fellesskap basert på samarbeid, det vil si individuell frihet paret med felles ansvar.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
