Hjelp barnet med å integrere minner
Implisitte minner kan bli til en skjult landmine. Hva det betyr, får du vite i dette utdraget fra boken «På lag med hjernen» av Daniel J. Siegel og Tina Payne Bryson.
Tenk på minnet du har om å skifte en bleie. Du veileder ikke deg selv aktivt gjennom prosessen idet du nærmer deg stellebordet: «OK, først plasserer du babyen på matten. Så åpner du glidelåsen på pyjamasen og fjerner den våte bleia. Plasser en ren bleie under babyen og …»
Nei, ikke noe av dette er nødvendig, for når du skifter en bleie, bare gjør du det. Du har gjort det så mange ganger før at du ikke engang tenker over det.
Hukommelsen som lar deg skifte på barnet uten at du bevisst tenker tilbake, kalles implisitt hukommelse. Evnen du har til å huske den gangen du lærte å skifte en bleie (eller et hvilket som helst annet øyeblikk), kalles eksplisitt hukommelse. Når vi snakker om minner, mener vi vanligvis det som teknisk sett er eksplisitt hukommelse: en bevisst fremkalling av en tidligere erfaring. Men vi trenger å kjenne til begge formene for hukommelse, både for vår egen del og for barnas skyld.
Hvis vi stoler på at foreldrene våre skal trøste oss når vi har det vondt, siden de alltid har gjort det tidligere, skyldes det en mengde positive implisitte minner som er lagret inni oss. Men implisitte minner kan også være negative, som når vi gjentatte ganger har hatt den motsatte erfaringen, at foreldrene våre har blitt irriterte eller har vært uinteresserte når vi har hatt det vondt.
Problemet med implisitte minner, særlig hvis det dreier seg om smertefulle eller negative opplevelser, er at siden de er ubevisste, kan de bli til en skjult landmine som legger alvorlige og noen ganger ødeleggende begrensninger på oss. Hjernen husker mange hendelser enten vi er klar over dem eller ikke, så når vi opplever noe vanskelig – alt fra å forstue en ankel til at noen vi er glad i dør – blir disse smertefulle øyeblikkene preget inn i hjernen vår og begynner å påvirke oss.
Selv om vi ikke er oppmerksomme på deres opprinnelse i fortiden, kan implisitte minner skape frykt, unnvikende adferd, tristhet eller andre smertefulle følelser og kroppsfornemmelser. Det er en av forklaringene på hvorfor barn (og voksne) ofte reagerer sterkt på situasjoner uten å vite hvorfor de blir så oppbrakte. Når barna ikke forstår at de har slike smertefulle minner, kan de få søvnproblemer, hemmende fobier og andre problemer.
Hvordan hjelper vi så barna våre når de plages av ettervirkningene av tidligere negative erfaringer? Vi retter oppmerksomhetens lys mot de implisitte minnene og gjør dem eksplisitte, slik at barnet kan bli oppmerksom på dem og håndtere dem bevisst. Noen ganger håper foreldre at barna «bare vil glemme» de smertefulle opplevelsene de har hatt, men det barna egentlig trenger, er foreldre som kan lære dem sunne måter å integrere implisitte og eksplisitte minner på. Slik kan selv vonde minner forvandles til en kilde til styrke og selvinnsikt.
En del av hjernen har nettopp dette som oppgave: å integrere våre implisitte og eksplisitte minner slik at vi kan forstå verden og oss selv bedre. Den heter hippocampus, og vi kan tenke på den som en «søkemotor» som henter frem minner. Hippocampus samarbeider med forskjellige deler av hjernen for å samle alle bildene, følelsene og sanseinntrykkene i den implisitte hukommelsen til sammensatte «bilder», som utgjør vår eksplisitte forståelse av tidligere erfaringer.
Tenk på hippocampus som en puslespillmester som setter sammen puslespillbrikker av implisitte minner. Så lenge erfaringsbildene og sanseinntrykkene er i implisitt form, før de er blitt integrert av hippocampus, er de isolert fra hverandre i et rotete virvar i hjernen. De implisitte minnene er bare spredte puslespillbrikker, ikke et tydelig og helt bilde, et ferdig lagt puslespill. Derfor har vi ikke oversikt over vår egen fortelling, som eksplisitt forteller oss hvem vi er. Og det som verre er: Disse utelukkende implisitte minnene fortsetter å forme vårt syn på virkeligheten her og nå og måten vi forholder oss til den på. De påvirker følelsen av hvem vi er fra det ene øyeblikket til det neste – uten at vi er oppmerksomme på hvordan de påvirker våre handlinger og reaksjoner.
Derfor er det avgjørende at vi setter sammen disse puslespillbrikkene og gir dem en eksplisitt form, slik at vi blir i stand til å tenke over hvordan de påvirker livet vårt. Det er her hippocampus kommer inn. Ved å utføre den viktige oppgaven med å ingegrere implisitte og eksplisitte minner, gjør den det mulig for oss å bli aktive forfattere av vår egen livshistorie.
Hvis vi ikke gir barna anledning til å utrykke følelser og tenke tilbake på det som har skjedd etter en overveldende hendelse, vil ikke de implisitte minnene kunne integreres, og da får ikke barna muligheten til å forstå hendelsen. Men når vi hjelper dem å integrere fortiden med nåtiden, kan de forstå hva som skjer inni dem og få kontroll over hva de tenker og hvordan de oppfører seg. Jo mer du støtter opp om denne formen for minneintegrasjon hos barnet ditt, desto sjeldnere vil du oppleve irrasjonelle reaksjoner på det som skjer nå, men som egentlig er gamle reaksjoner fra tidligere hendelser.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
