Traumer skiller oss fra kroppen
I mange år var det vanskeligste spørsmålet jeg kunne få «Hva føler du?» skriver Gabor Maté.
«Når noen først har invadert deg og tatt bolig i deg, er ikke kroppen lenger din egen». Dette sa forfatteren V (tidligere kjent som Eve Ensler) i en samtale der hun fortalte at hun ble seksuelt misbrukt av sin far som barn:
«Det er et skrekkens, svikets, sorgens og grusomhetens landskap. Det siste stedet du ønsker å være, er i kroppen din. Så du begynner å leve i hodet, du begynner å leve her oppe, ute av stand til å beskytte kroppen din, kjenne kroppen din. Jeg hadde faktisk en svulst på størrelse med en avokado, og jeg visste ingenting om den. Så atskilt var jeg fra meg selv.»
Selv om min egen fortid er vesensforskjellig fra Vs, vet jeg hva hun snakker om. I mange år var det vanskeligste spørsmålet jeg kunne få «Hva føler du?» Min sedvanlige respons var et irritert «Hvordan skal jeg vite det?» Jeg hadde ikke noe problem med å bli spurt om hva jeg tenkte. Der er jeg fast ekspert. Å ikke vite hvordan eller hva man føler, er imidlertid et sikkert tegn på at man ikke har kontakt med kroppen.
Hva kan forårsake den typen frakobling? I mitt tilfelle trenger vi ikke å spekulere. Som spedbarn under krigen i Ungarn var jeg kronisk sulten, hadde dysenteri og ble som ettåring utsatt for akutt ubehag selv en voksen ville oppleve som truende og fortvilende. Jeg fanget dessuten opp min mors frykt og konstante emosjonelle fortvilelse.
Når det ikke finnes noen lise, er et ungt menneskes naturlige respons – deres eneste respons faktisk – å undertrykke og koble seg fra følelsestilstandene som er knyttet til lidelsen. Man kjenner ikke kroppen sin lenger. Denne fremmedgjøringen av en selv kan underlig nok dukke opp senere i livet, i form av en tilsynelatende styrke, som for eksempel min evne til å yte på høyt nivå når jeg er sulten, stresset eller sliten, til å presse meg uten noen bevissthet om at jeg trenger en pause, næring eller hvile. Andre kan koble seg fra kroppens uttrykk ved at de ikke skjønner når de burde slutte å spise eller drikke – «nok»-signalet når ikke gjennom.
Uansett hvilken form det antar, opplever svært mange traumatiserte mennesker ofte å være frakoblet, og det er et vesentlig aspekt ved traumekonstellasjonen. Som i Vs tilfelle, starter det som en organismes naturlige mestringsstrategi, en livsnødvendig sådan. V ville ikke ha overlevd barndommens redsler dersom hun hadde vært bevisst til stede med oppmerksomheten rettet mot de fysiske og emosjonelle grusomhetene hun gjennomlevde øyeblikk for øyeblikk, og tatt inn over seg hva som foregikk.
Dermed kommer disse overlevelsesmekanismene seilende som nådegaver for å redde oss fra døden. På kort sikt. På lang sikt og uten tilsyn derimot, etser de seg uutslettelig inn i kropp og psyke som en betinget respons, herdet til inngrodde mekanismer som ikke lenger tjener situasjonen. Følgene er kronisk lidelse og ofte, noe vi skal fortsette å utforske, også sykdom.
«Det som var så påfallende med min kreft-reise», sier V, «var at hele veien, fra jeg våknet etter en ni timers operasjon, der de hadde fjernet flere organer og sytti knuter, med poser og slanger der alt kom ut av meg, var jeg for første gang i livet en kropp … Det var vondt, men det var spennende også. ‘Jeg er en kropp. Herregud, jeg er her. Jeg er inni denne kroppen’, liksom». Det V forteller om plutselig å føle seg hjemme i sitt fysiske selv, er karakteristisk for hvordan heling fungerer. Når traumenes lenker begynner å slippe, gjenforenes vi gladelig med de atskilte delene av oss selv.
Les mer om boken Myten om det normale som teksten er hentet fra:
