Hva er dissosiasjon?
De fleste traumatiske opplevelser utløser en kombinasjon av overaktivering og dissosiasjon. Her forklarer traumeekspert Bruce Perry hva dissosiasjon innebærer i praksis.
Dissosiasjon er en svært primitiv reaksjon: De tidligste livsformene (og de yngste medlemmene av høyere arter) kan sjelden unnslippe nødssituasjoner på egen hånd. Deres eneste mulige respons på å bli angrepet eller skadet er derfor rett og slett å krølle seg sammen for å gjøre seg så liten som mulig, og å rope på hjelp og håpe på et mirakel.
Denne responsen ser ut til å være drevet av det mest primitive hjernesystemet. Den foregår i hjernestammen og omslutter denne umiddelbart. For nyfødte og små barn, som er ute av stand til eller dårlig rustet til å kjempe og flykte, er dissosiative responser på ekstreme stressfaktorer vanlig. De er også vanligere hos kvinner enn menn, og dersom de vedvarer, er dissosiasjon forbundet med posttraumatiske stresslidelsessymptomer.
Ved dissosiasjon forbereder hjernen kroppen på skader. Blodet omdirigeres bort fra ekstremiteter og hjertefrekvensen senkes for å redusere blodtap fra sår. En bølge av endogene opioider – hjernens naturlige heroinlignende stoffer – frigjøres og lindrer smerte, og fremkaller ro og en følelse av mental distanse til det som foregår.
I likhet med overaktiveringsresponsen, er den dissosiative responsen gradert og opptrer langs en akse. Vanlige tilstander, som dagdrømming og overganger mellom søvn og våkenhet, er milde former for dissosiasjon. Hypnotisk transe er et annet eksempel. Under ekstreme dissosiative opplevelser blir imidlertid personen det gjelder fullstendig fokusert innover og frakoblet virkeligheten.
Hjerneregioner som dominerer tenkning endres fra å planlegge handling til å konsentrere seg om ren fysisk overlevelse. Dette gir en følelse av at tiden går saktere og at det som foregår ikke er «virkelig». Pusten går saktere. Smerte, og til og med frykt skrus av. Folk som har opplevd dette forteller ofte om å kjenne seg følelsesløse og numne, som om de betraktet det de ble utsatt for, og at det ble gjort mot en karakter i en film.
I mange tilfeller er det faktisk slik at en moderat dissosiasjon under en traumatisk hendelse kan modulere intensiteten og varigheten til den overaktiverende responsen. Et eksempel er soldater i kamp. Evnen til å bli «nummen» og delvis robotaktige gjør dem i stand til å fortsette å fungere effektivt uten å få panikk.
Men i visse tilfeller vil det ene eller andre responsmønsteret dominere. Og dersom disse mønstrene aktiveres gjentakende ganger, lenge nok, på grunn av intensiteten, varigheten eller traumets mønster, vil det oppstå «bruksavhengige» endringer i det nervesystemet som medierer disse responsene. Resultatet blir da at disse systemene kan bli overaktive og sensitiviserte og føre til en rekke emosjonelle, atferdsmessige og kognitive problemer, lenge etter at den traumatiske episoden er over.
Les mer om boken som teksten er hentet fra her:
