Status-slaver

Utdrag fra Slaves to Status av Terence Kealy, New Scientist 10. juli 1999
Først publisert i Flux Livsfilosofisk magasin #35 Arbeid (2004)

Føler du deg nedkjørt av arbeid? Du er i godt selskap. Et helsemagasin fant gjennom en undersøkelse av 1.500 menn at nesten halvparten av dem klaget over et liv som var dominert av jobben. Dette var briter, men det kunne ha vært i et hvilket som helst industrialisert land. Stress fra arbeidet drev 44 prosent av dem til å spise junk food, 40 prosent til svake prestasjoner i sengen og 32 prosent til for mye alkohol. Gjennomsnittsalderen på disse mennene var bare 33 år, likevel følte fjerdeparten seg konstant utslitt.

Slik var det ikke ment å være. For tyve år siden var folk bekymret for en kommende fritidsrevolusjon. Bøker som Christopher Evans’s Mighty Micro, som kom i 1979, advarte mot epidemier av arbeidsledighet som følge av at computere erstattet mennesker. I stedet har teknologien lenket oss til skrivebordet og et løpende strev med alt for mye informasjon, stadige anspennelser, muskelstramninger, overbelastninger osv. Lønnsslaver er mer slaver enn noensinne.

Til sammenligning gjorde middelalderens bønder minimalt med arbeid. I Frankrikes landdistrikter gikk familien til sengs for vinteren, fordi det ikke var nyttig arbeid å gjøre på markene og ingen hadde råd til skikkelig oppvarming. Selv varmere måneder var fylt med sin gode andel av 150 hellige dager, hvor arbeidet måtte vike for hengivelse til religiøse sysler. Uansett årstid var det ingen i middelalderen som arbeidet etter mørkets frembrudd.

Men ting forandret seg etter den agrikulturelle og industrielle revolusjon. Kunstig lys satte folk i stand til å spinne og veve etter at mørket falt på eller om vinteren. Kull og andre nye varmekilder fikk folk opp av sengene – og ut i arbeid. Selv lettere tilgang på mat var en blandet velsignelse, ettersom mer velnærte mennesker holder arbeidet gående lenger. Nye muligheter til arbeide veltet inn over oss, og vi sa ikke nei takk. Ikke bare har vi mistet de fleste av de 150 helligdagene, også søndagen har blandet seg med de seks sekulære dagene.

Dette er ikke noe vi må. Det er noe vi velger. I boken Mighty Micro antar Evans at folk blir fornøyd så snart de får nok. Men de får aldri nok. De vil alltid ha mer. Biler, vaskemaskiner, computere, alle slags arbeidsbesparende dingser og for de virkelig rike, private jetfly som skal gi dem litt mer fritid. Så ender vi opp med å arbeide hardere enn noensinne for å kunne kjøpe enda større og bedre versjoner av dette teknologiske oppkommet. Vi spøkte i sin tid om Imelda Marcos og hennes patologiske ansamling av sko, men inni oss alle er det en liten Imelda som ikke klarer å stanse.

Så lenge vi var henvist til mekaniske skrivemaskiner og en viss mengde fotarbeid, kunne vi heller ikke arbeide mer enn til et visst punkt – resten var fritid. Men med e-mail, internett og globaliserte markeder finnes det ikke lenger grenser. Noen modige få krymper virksomheten, sammen med penger og status. Men det sterkeste menneskelige imperativ til alle tider i alle kulturer, har vært drivet mot mer status. Dagens teknologi har frigjort oss til å bli fullt ut oss selv.

Hva er vi så? Besatt av konkurranse, drevet av genene til å skaffe oss tilstrekkelig status til å konkurrere om de beste partnerne. Likevel arbeider vi nå så hardt at vi ofrer selve det sosiale og seksuelle målet vi antas å arbeide for. Men heller ikke for DNA-et var jakten på status ment å være annet enn et middel på veien. Et eller annet sted på veien ble midlet målet.