Kan hjertet ordne opp i regningene?

Stein von Reusch i samtale med Henrik B. Tschudi
Fra Flux Livsfilosofisk magasin #35 Arbeid (2004)

Hva slags arbeid er nødvendig? Kan økonomi og intuisjon smelte sammen? Og hvorfor blir det bare surr når teoretikeren skal handle? To universalindividualister stuper inn i spørsmålene.

HENRIK B. TSCHUDI: Det er lite konstruktivt å stille arbeid og fritid opp som motsetninger. Arbeidet blir en slags plikt, samtidig som det er forferdelig ikke å ha arbeid. Det sirkler en form for ufrihet rundt dette. Vi lager ting som vi føler oss tvunget til å konsumere i fritiden.

STEIN von REUSCH: Vi må huske hvilket bidrag nazistene kom med i uttrykket ”Arbeit macht frei” – arbeid skaper frihet – i en grotesk sammenheng. Det gjør at man kanskje tar avstand fra den koblingen i dag. Men det er jo et snev av sannhet i uttrykket. Hvordan blir livet til et menneske som virkelig handler fritt – barbarisk eller empatisk? Noen sier at vi ikke må ha frihet som første prioritet, men kjærlighet og medfølelse. Så sier andre at frihet er viktigst, ellers blir det fascisme.

TSCHUDI: Vi kan utvide til arbeids-glede, som jeg forbinder med både empati og frihet. I dag utfører vi masse arbeidsoppgaver som er gledesløse og ganske destruktive i en større sammenheng, og som vi forsvarer med ord som ’frihet’. En form for schizofreni.

Nødvendigheter

SvR: Hvis fem milliarder mennesker har en tendens til å gjøre alt annet enn dette noble som virkelig er frigjørende, gledelig og empatisk – hva er da feil, og hva er løsningen?

HBT: Vi må kanskje spørre om hva slags arbeid som er nødvendig, litt dypere sett.

SvR: Ordet ’nødvendighet’ kan rettferdiggjøre de grusomste ting. Kanskje vi kan skille mellom harde og myke nødvendigheter. Medfølelse er en myk nødvendighet. Det er dramatisk lett å avvise den, og dramatisk bra å følge den. Så har du harde nødvendigheter, som fx regninger. Hvis man følger hjertet, kan man da også ordne opp i regningene? Ting blir kanskje mindre forutsigbare på den måten. Men hvorfor er det forutsigbare et økonomisk virkemiddel og det uforutsigbare farlig?

Kunstige behov

HBT: Penger har også spilt en viktig rolle som generator for bevegelse og motivasjon. Det kunne vært vel og bra, bare vi hadde visst hvordan vi skal stoppe opp for å få tak på de mer subtile energiene.

SvR: Penger er ikke nødvendigvis noe mekanisk. Har du et overskudd av penger og vilje til å lukke øynene for reklame og kjenne etter hva som er riktig, kan du bidra til at pengeflyten blir mindre mekanisk. Jeg lever etter et prinsipp om at pengene kommer i tide til å betale regningene hvis jeg gjør det jeg brenner helt og fullt for. Det ordner seg alltid før det blir for ille. Men dette er noe som må læres, akkurat som man må lære seg å snakke foran en forsamling.

HBT: Vi trenger litt hjelp til å komme inn i en slik modus. Der du snakker om myke og harde nødvendigheter, tenker jeg på ønsker og behov. Samfunnet fremstiller alt som behov, selv om mye av dette er kunstige behov – det er mer ønsker enn behov.

Oppover og sidelengs

SvR: Sosialister sier at religion er opium for folket og kapitalister sier at det er tull å tenke empatisk. Den polariteten er tåpelig. Kapitalister gir uendelig med rom for individet oppover, men ikke sidelengs. Sosialistene gir uendelig med rom for individet sidelengs, men ikke oppover. Jeg tror begge svikter, fordi de ikke tillater seg å si at det er noe guddommelig i alt og alle. Vi må få sjansen til å være soler. Hvis vi bare skal være flimrende små engangslommelykter kan vi lage så mange systemer vi vil, men det blir bare skyting og tvang.

HBT: Polariseringen mellom sosialister og kapitalister begynner å bli utdatert. Men ingen politiker tør å røre ved den indre gnisten. Politikk i dag er en skikkelig røre, og det kan ta en stund før det vokser ut noe nytt. Hvis vi tenker arbeid, som folk flest er opptatt av på en temmelig ubevisst måte; hvordan kan vi skaffe oss en holdning til arbeid som bidrar til at vi reiser oss opp som mennesker?

Faktor X

SvR: Økonomer har teorier om samfunnet spm går på at vi handler ut fra noe endelig. Men samfunnet er uendelig. Det vil si at en handling aldri kan være rasjonell dersom den er basert på noe endelig. Når teoretikeren skal handle, blir det bare surr, fordi han handler ut fra en definisjon og ikke ut fra den store faktor X som noen vil kalle intuisjon, andre vil kalle det praktisk intelligens. Går det an å ha en handling som er forankret i selve bevegelsen? I en følelse av uendelighet?

HBT: Her er det ikke enten-eller. For meg blir det å forankre handlingen i et rom jeg prøver å gjøre stadig større. Et rom som inkluderer både det begrensede og det ubegrensede. Utfordringen til meg selv blir å romme mest mulig. Da kan jeg heller ikke ha noen grense mot det begrensede. Jeg har med meg systemene og teoriene, men jeg legger dem kanskje i en liten krok borti hjørnet av rommet.

Hemsko

SvR: Hva tror du om å smelte økonomi sammen med intuisjon?

HBT: Da blir det vel bare en ny grøt hvor de økonomiske strømningene vinner. Se hvor fort honnørordene blir stjålet og kjørt rett inn i markedsføringen – ord som filosofi og frihet, til og med kjærlighet.

SvR: Må det økonomiske og det kjærlige nødvendigvis holdes fra hverandre? Kan vi se at de økonomiske strømningene ikke er mekanismer som har sin egen vilje, men våre valg hele veien? Hvis vi velger ut fra kjærlighet vil økonomien følge etter. Det fins ingen pengestrøm uten menneskelige valg.

HBT: Hvis jeg var pengelens, ville velge noe jeg var rimelig sikker på ikke var destruktivt. Jeg ville arbeide så mye at jeg fikk akkurat de pengene jeg trengte. Så ville jeg prøve å praktisere en eller annen form for godhet – ikke minst for meg selv. 

Mening

SvR: Kan det tenkes at livet har en tendens til å hviske oss noe, som ligger mellom tankens vanemønstre? Noe som er dramatisk å lytte til og dramatisk lett å overse? Og hvis man lytter til det, kan det tenkes at man da blir uhyre produktiv?

HBT: Lytting er en veileder til å gjøre livet rikere. Lytting hjelper oss til å oppløse skillene fra bestemte, stramme normer som ikke er livsfremmende.

SvR: I 1997 på Manhattan i New York bestemte jeg meg for å skrive et bestemt antall ord per dag for å finne min egen stemme. Det var mange ord, og vanskelig å skrive nok. Etter ti dager gikk det opp for meg at jeg ikke hadde mer å si. Hva skulle jeg da skrive? Løsningen var å gi slipp på kontrollen over hva jeg skrev. Da ble jeg forbløffet over at det hele tiden kom noe nytt. Etter å ha holdt på i noen måneder, så jeg at mye av det var meningsfullt, mens mye bar preg av disharmoni. Hvis jeg gikk lange turer og hørte klassisk musikk, skrev jeg langt flere meningsfulle ting. Denne prosessen gjorde meg lykkelig, det ble en ny uanstrengthet ved skrivingen. Jeg trengte ikke lenger å fokusere på å skrive harmonisk. Jeg måtte være harmonisk selv.

Interaktivitetsøkonomi

SvR: Det dumme med det nåværende økonomiske system er at vi alltid skal motta fra den vi gir til. Det heter å selge. Men det finns en slags kosmisk lov som sier at hvis du gir, skal du få, men kanskje ikke fra samme sted.

HBT: Prøv å gi en tier til folk som står foran deg ved kassa i butikken og mangler litt penger, og de blir helt desperate etter å betale tilbake. Da kan du si at neste gang er det din tur, når noen trenger det.

SvR: Trenger du 20 000 kroner, er det ingenting som fungerer så bra som å gi bort den siste hundrelappen din. Jeg har begynt å skrive om interaktivitetsøkonomi. Gi og ta, men ikke alltid i samme forhold. Det fanger opp menneskelig kommunikasjon, med noe utover det egoistiske. Etter noen år hvor jeg har levd litt på lykke og fromme når det gjelder penger, ser jeg at det finns en form for magi i dette. Også for de som har det atskillig bedre økonomisk. Dette vil jeg gjerne sette ord på. 

Bak pseudonymet Stein von Reusch står tidligere med-redaktør i Flux, Henning Bråten.