Vil barna kjenne seg lurt?

Barn lærer om kretsløp i naturen, om mikroorganismene i jorda og dyrking uten insektfiendtlige sprøytemidler. Som voksne skal de ut i en verden som ikke tar hensyn til dette, skriver Kari Gåsvatn.

Det er noe som skurrer når barn som pedagogisk tiltak lærer å bygge insekthotell, mens multinasjonale konserner bygger handelsavtaler som favoriserer et industrielt landbruk uten plass for insekter.

Også i Berlin har det slått meg at annenhver barnehage og skole har insekthotell. Det er bikuber i skolegårder. Skolehager er igjen blitt siste mote som pedagogisk metode. Her lærer barna om kretsløp i naturen, om mikroorganismene i jorda og dyrking uten insektfiendtlige sprøytemidler.

Som voksne skal de ut i en verden der jord ikke blir verdsatt som levende liv og økosystem, men som en pengeplassering som skal gi kjapp avkastning. Vil barna kjenne seg lurt? Eller vil de bli talspersoner og forkjempere for et mer naturnært landbruk? Og anklage min generasjon for respektløs omgang med grunnlaget for mat i verden.

Jeg sier selv ofte at jeg håper på neste generasjon, at de unge vil bli opptatt av bedre mat, bedre matsystemer og et mer naturnært landbruk. Men vi voksne må begynne med oss selv, spørre hvor maten kommer fra, og ta valg. Det er vi som må bli myndige forbrukere og slutte å la konsernene, industrien og dagligvarekjedene ta valgene for oss.

Vi må finne ut hvordan vi kan ta tilbake makta over maten. Bønder og urbane dyrkere trenger felles møteplasser. Ved å engasjere oss i urban dyrking og å spise annerledes og mest mulig kortreist kan vi styrke bevegelsen for et mer miljøvennlig landbruk og mer ekte mat.

Lokalmat blir altfor ofte oppfattet som dyre spesialiteter knyttet til bestemte regioner, nisjemat for folk med god økonomi. Jeg ønsker meg mer lokalmat i form av hverdagsmat som dyrkes og sankes i nærområdet.

Felles idéverksteder og samarbeidsgrupper som består av urbane dyrkere og lokale bønder, kunne foreslå modeller for samarbeid og forsyningslinjer for mat utenfor de sentraliserte kjedene. Urbant landbruk kan bli en del av den lokale matvareberedskapen, på samme måte som skolehagene før var viktige for matforsyning og beredskap i krisetider.

Kan det bli krise igjen? Norge er veldig avhengig av importert mat. Sentraliserte forsyningslinjer er sårbare, særlig når det gjelder forsyning på tvers av landegrenser og kontinenter.

Et eksistensielt gode som mat må baseres på robuste, oversiktlige og demokratiske systemer. Hva skiller oss fra en matkrise? En krig, en internasjonal blokade, en sprø diktator, en miljøkatastrofe, strømstans. Vi kan ikke spise oljepenger og heller ikke olje.

Les mer om boken «Geriljahagen», som teksten er hentet fra.