Slik blir det lettere å ta livsvalg som er riktige for deg

Vi er oss selv nærmest, sier et ordtak. Er det sant? Jeg tror mange sliter med å føle nærhet til seg selv, skriver Kristine Storli Henningsen.

Mange distanserer seg fra seg selv etter vonde opplevelser, kritikk, traumer. Situasjoner som har gjort at det er smertefullt eller farlig å være for tilstedeværende i seg selv, sin egen kropp, tanker og følelser. Andre kommer fra familier hvor det har vært lite rom for å kjenne på behov, drømmer, tanker, følelser, ønsker og kroppslige fornemmelser. Men først og fremst tror jeg den manglende nærheten til oss selv, som mange opplever, skyldes samfunnet vi lever i.

Vi haster fra det ene til det andre, som vi tenker og tror er viktig. Når kvelden kommer, når det blir mørkt og stille, da kommer alt som lever inni oss frem i pannebrasken. Det er som dypvannsfisk som beveger seg opp mot overflaten. Undringen. Inntrykkene. Tankene. Følel­sene. Hos barna også. Men da er vi foreldre ofte så slitne at vi ikke orker å lytte og snakke.

Vi spinner rundt oss selv, slik jordkloden snur­rer rundt seg selv i en fart av tusen kilometer i timen. Vi kommer ikke inn til kjernen. For å komme dit, for å klare å finne veien inn til deg selv, er det bare ett kriterium: Det må være stille. Helt stille.

Det kan sammenlignes med å liste seg nær et fremmed dyr, skritt for skritt, så stille du kan, prøv­ende og tålmodig, skummelt og spennende. Så tett innpå du klarer. Det kan være litt skummelt og rart. Vi er ikke vant til det. Ofte er det smertefullt å kjenne på alt som lever der inne. Da er det lett å ta en quick fix: Finne frem smarttelefonen eller nett­brettet.

Prøv isteden å øve deg på å kjenne etter. Lær barna dine å kjenne etter. Ved å komme nærmere deg selv, blir du mer kjent med dine egentlige behov. Du blir klar over hva du trenger, ikke bare hva du tror du ønsker og drømmer om. Da blir det lettere å ta livsvalg som er riktige for deg.

Jeg tror mange mennesker søker nærhet til andre, for å oppfylle noe i seg selv. Noe ufullendt det kan være vanskelig å sette fingeren på, fordi man ikke kjenner seg selv godt nok. Da blir det lett en usunn relasjon, der man henger for mye på den an­dre.

Det er vanskelig å elske andre på en sunn måte, hvis man ikke kjenner seg selv ordentlig. Hvis man kjenner seg selv godt, vet man også hva man har behov for. Da kan man søke å oppfylle det, i stedet for å virre rundt og ikke helt vite hva man vil ha, og fra hvem, og hvorfor.

Når du tør å være nær deg selv, og gradvis kan bli trygg i deg selv, i større eller mindre grad, kan det også være lettere å vise sårbarhet. Klarer du å vise din bløte kjerne, skaper det ofte nære møter med andre mennesker, der de også kan vise seg sårbare. Dere kommer nær, på en helt annen måte. Dette er spesielt viktig for mennesker som sliter med tilknyt­ning, i en eller annen form.

Jeg kan huske perioder der jeg ikke har orket å kjenne for mye. Det tror jeg både er fint og viktig, at man kan regulere seg på denne måten når det er nødvendig, for ikke å gå under. Like viktig er det å tørre å gå inn når det kjennes tryggere. Ellers blir det en permanent flukt der man mister kontakten med følelser.

Følelsene fungerer som vårt navigasjonspunkt. De forteller oss hva som er viktig for oss, hva som er mindre viktig, hvordan vi opplever møter med andre, hva vi synes er trist og hva som gjør oss glade, hvor grensene våre går.

Jeg har gradvis kommet nærmere meg selv de siste årene, ved å bruke mer tid på å være stille. I denne stillheten kan jeg komme innover i lagene mine og kjenne på hvordan jeg har det, hva jeg vil og ikke vil. Nå vet jeg bedre hvilke mennesker jeg vil ha rundt meg og ikke, hvem jeg vil være nær og ikke nær.

For meg har det vært viktig å sette opp klare grenser. Jeg merker godt at jeg liker meg best med andre som også trenger alenetid. Da føles det mindre krevende å være sammen, fordi det oppstår en slags balanse. Mennesker som krever min nærhet, også når jeg ikke evner å gi den, er som energivampyrer.

Nærheten til meg selv gjør at jeg klarere vet hva jeg trenger, der og da. Jeg kan kommunisere det tydelig. I kveld vil jeg ikke ha sex, men jeg vil gjerne ha en lang og god klem. I dag vil jeg helst være i fred, alene, og ikke ha noen innpå meg. Kan vi treffes en annen dag?

Jeg har snakket med både munker, polfarere og andre einstøinger. De sier at nærheten til naturen, Gud, eller seg selv, var noe av det største de hadde opplevd. Etterpå visste de helt klart hva de ønsket i livet, hva som var viktig og ikke. 

Fra boken «Nærhet i tastenes tid», utgitt på Flux i 2017.