Reisebrev fra The Science and Nonduality Conference

Flux-forfatter Odd Eirik Ness har vært i California og funnet ånd, vitenskap og teknologi under samme tak.

Innhold:

1. Deepak Chopra: skyteskive og Sheldrake-forsvarer

2. Susana Martinez-Conde: meditative effekter

3. John Hagelin: mot bevissthetens høyere nivåer

4. Mikey Siegel: bevissthetshacker

5. Pamela Wilson: oppmerksomhet til kroppen

6. Reaksjoner og opplevelser

7. Møte med en usikkerhetsspesialist

Jeg vet at jeg er på vei til et arrangement litt utenom det vanlige når jeg mottar mitt første visittkort på konferansen. Mikey Siegels kort lyder tittelen: «Techno enlightenment». Under masterstudiene i sosial robotikk ved MiT (Massachusetts Institute of Technology) spesialiserte Siegel seg på samhandling mellom menneske og maskin. Etter å ha jobbet med diverse praktiske anvendelser for hvordan maskiner kunne hjelpe oss i hverdagen, kom Siegel til å lure på om teknologi også kunne bidra til å oppfylle det høyeste nivå av menneskelige lengsler. «Den tanken ledet meg videre til et mer filosofisk spørsmål,» forteller han. «Hva utgjorde et slikt nivå? Det var dette spørsmålet som fikk meg til å undersøke sammenhengen mellom teknologi og åndelig opplysning.» Vi kommer tilbake til Siegel litt senere, men nå vender vi tilbake til konferansen: The Science and Nonduality Conference, av gode grunner forkortet til SAND.

SAND er hjertebarnet til Zaya og Maurizio Benazzo. De møttes i 2008, forent av en delt lidenskap for vitenskap og for den filosofiske retningen kalt ikke-dualisme. Fra SAND-konferansens hjemmeside finner vi denne definisjonen på ikke-dualisme: Ikke-dualisme er den filosofiske, åndelige, og vitenskapelige forståelsen av virkelighetens natur som grunnleggende enhetlig og fri for separasjon. Zaya og Maurizio delte også en fascinasjon for de mange likhetene mellom den virkelighetsforståelsen som males frem gjennom moderne vitenskap, spesielt innen kvantefysikk og annen avantgarde vitenskapsgrener, og den som hevdes innen ikke-dualistisk filosofi.

Over et glass vin eller tre ble tanken født: Å skape en konferanse hvor representanter for disse tilsynelatende fjerne fetterne kunne møtes. Snøballen begynte å rulle – fort – og før de visste ordet av det arrangerte de den første SAND-konferansen i California i 2009. «Arrangementet traff en nerve, og har siden vokst år for år. Dette er den fjerde konferansen her i California, og samler 700 mennesker. De to seneste årene har vi også arrangert SAND Europe i Holland,» forteller en entusiastisk Maurizio. «Vi hadde aldri ventet en slik respons,» tilføyer Zaya. «Vi så på hele prosjektet som et nisjeaktig emne som bare vil tiltrekke seg noen få interesserte sjeler – men det er tydeligvis et dypt behov der ute for å få i gang en samtale mellom tro og vitenskap.»

Ekteparet Benazzo er forresten ikke de første som har lagt merke til likhetstrekk ved deler av (ofte østlig) filosofi og bølgespissen av vestlig vitenskap, og de gjensidige fordeler de to kan oppnå ved å møtes. Som et resultat av Dalai Lamas brennende interesse for vestlig vitenskap, har organisasjonen Mind and Life Institute (MLI) siden 1987 avholdt årlige dialoger hvor noen av de mest lærde tibetanske lamaene utveksler erfaringer med fremstående vestlige forskere.

I 2002 var jeg selv i Dharamsala under en av disse dialogene. Fra den opplevelsen husker jeg best et møte med en amerikansk forsker og forretningsmann, som fungerte som en advarsel om at også et samrøre mellom tro og vitenskap kan misbrukes. Amerikaneren var leder for en av Pentagons mange underleverandører. Han fortalte meg med drømmende blikk om sine visjoner for fremtidige jagerflypiloter som brukte dyp meditasjon til å styre sin egen hjerneaktivitet slik at de beholdt kontroll og komplett ro selv i intense stridssituasjoner.

Deepak Chopra: skyteskive og Sheldrake-forsvarer

Åstedet for årets SAND-konferanse er Hayes Mansion i San Jose. Den over 100 år gamle opprinnelige herskapsboligen ble tidlig på 90-tallet kjøpt opp av San Jose kommune, pusset opp, og omskolert til hotell og konferansesenter. Lokalene er innbydende, på samme tid både snirklete og majestetiske, og omgitt av store hager og friområder. En av disse hagene er nå fylt opp av fotografer og andre nysgjerrige.

Årets største trekkplaster på konferansen er på vei for å holde sitt hovedinnlegg. Den indisk-amerikanske legen og forfatteren Deepak Chopra har skrevet 75 bøker som er solgt i over 20 millioner eksemplarer og er oversatt til 35 språk. Det er hans tilstedeværelse som gjør at mainstream-aviser som SF Chronicle har tatt turen fra San Francisco for å dekke konferansen. Iphone-kameraene går seg varme når flere av de ellers så sindige og godt voksne konferansebesøkende plutselig oppfører seg som om tweenagers på Justin Bieber-konsert.

Som person er Chopra nesten skuffende jordnær og lite guruaktig, noe som bekreftes av SAND-konferansens registreringsansvarlige, Kyla Hoffbauer. «Jeg pleier å få et godt inntrykk av hva foredragsholderne egentlig står for ut fra hvordan de oppfører seg når de sjekker inn på konferansene. Enkelte tror på sin egen hype og lever på en sky hevet over den dualistiske verden der nede, mens andre er befriende jordnære. Chopra faller definitivt og heldigvis i den andre kategorien,» forteller Hoffbauer.

Chopra bruker kombinasjonen av sin indiske bakgrunn og kunnskap om eldgammel indisk filosofi med sin vestlige utdannelse til å formulere en tredje vei, hvor han mener det er plass til både rigid vitenskap og til åndelighet. Ikke alle er like begeistret. Foruten å være grenseløst suksessrik og populær er Chopra – sammen med den britiske biologen Rupert Sheldrake – også skyteskive nummer én i den amerikanske varianten av den krigen vi har sett øke i intensitet også her hjemme de siste årene – den som utkjempes mellom rettroende vitenskapsfolk og miljøer med mer alternative tilbøyeligheter. Chopra er blant annet kritisert for å misrepresentere kvantefysikk.

Den siste tiden har denne konflikten blitt tilspisset. Siden unnfangelsen i 1984 har TED-konferansene (TED står for technology, entertainment, design) blitt til en hellig gral for enhver selvrespekterende foredragsholder. Hovedkonferansene holdes årlig i California, og ut fra dette moderskipet har det oppstått en rekke uavhengige TED-arrangementer, såkalte TEDx. Det var etter et TEDx som ble avholdt i London i januar 2013 at hanskene for alvor ble tatt av. Rupert Sheldrake holdt et foredrag om sin nyeste bok, Vitenskapens vrangforestillinger, hvor han retter et kritisk blikk mot det han anser å være dogmer innen moderne vitenskap. Foredraget var ikke ulikt det han holdt på Litteraturhuset i Oslo høsten 2012.

Presentasjonen ble så lagt ut på den offisielle YouTube-kanalen til TEDx, men ble siden fjernet, eller om du vil, sensurert. Dette skapte en bølge av kritikk mot TED-ledelsen, da utgangspunktet for TED var nettopp dyrking av en den frie tanke. Avgjørelsen ble dobbelt merkelig fordi det aktuelle TEDx-arrangementet var dedikert til avvikende teorier og bar arbeidstittelen: Challenging existing paradigms. Jeg nevner denne skandalen fordi Chopra i ettertid har stått frem som kanskje den fremste forsvareren av Sheldrakes rett til – ikke nødvendigvis å ha rett, men til å høres. Vitenskapen liker å gjøre narr av dogmatisk religion som ikke er åpen for alternative tolkninger, men i tilfellet Sheldrake kan det se ut som om rollene er byttet. Ikke fordi alle og enhver kan kreve å holde sitt eget personlige TED-foredrag, eller at dette i ettertid siden skal kunne sees på TEDs offisielle Youtube-kanal.

Men Sheldrake er ingen hvem som helst. Uavhengig av om man er slående uenig i hans teorier er han utvilsomt vitenskapsmann. Ikke bare i kraft av sin bakgrunn som fremstående forsker ved Cambridge og Harvard. Også i sin fremføring av mer alternative fortolkninger av virkeligheten og hvordan den henger sammen, streber han etter å oppfylle det han oppfatter som ekte vitenskapelige idealer, idealer han mener deler av det vitenskapelige miljøet er i ferd med å miste av syne.

Sheldrakes TED-utkastelse er for øvrig også tema for et eget panel på SAND-konferansen, men vi beveger oss tilbake til Chopra. Som sagt har Chopra stått frem som en av Sheldrakes fremste forsvarere, og det blir umulig å nevne Chopras tilstedeværelse på SAND uten en kort oppsummering av denne lille tildragelsen. Tittelen på Sheldrakes seneste bok er som nevnt the Science Delusion, et klart tilsvar til Richard Dawkins ateistiske bibel, the God Delusion. Chopras selv kommer ut med en egen ny bok på Flux Forlag i 2014. Den er kalt Saving Faith, og bærer undertittelen, the Answer to Militant Atheism, Pseudoscience, and the Dawkins Delusion. Alle mann til skyttergravene!

Hendelsen med Sheldrake utgjør altså bakteppet for deler av Chopras eget foredrag på SAND, og en stor del av foredraget er tilegnet et tilsvar han selv har utarbeidet i møte med det han kaller pseudovitenskap (som er den samme anklagen hans kritikere retter mot ham). I samarbeid med fysikeren Menos Kefatos som avla sin doktorgrad ved MiT, og professor i nevrologi ved Harvard-universitetet, Rudolph E. Tanzi – begge var representert på SAND – har Chopra utarbeidet noe han kaller et forslag til nytt fundament for vitenskapen. De tre herrene foreskriver en overgang fra en vitenskap utelukkende basert på kvanta, til en vitenskap som også inkluderer kvalia, eller beskrivelser av subjektive opplevelser. Praktisk gjennomførbart? Det får de lærde finne ut. Er Chopra en utmerket foredragsholder som holder publikum i sin hule hånd? Ja, absolutt.

Det vil si, ikke hele publikum. Laura Maguire jobber for SAND-konferansen som ansvarlig for kulturelle innslag. Maguire bruker sitt brede nettverk i San Francisco-områdets kulturliv til å sørge for at konferansedeltagerne får ta del i noen av de mest spennende musikerne og kunstnerne dette kreative knutepunktet har å tilby. Hun er også filosof med doktorgrad fra Stanford-universitetet i California, og redaktør for et ukentlig nasjonalt radioprogram om anvendt filosofi.

Maguire irriterer seg over et trekk hun mener deles av både de naturvitenskapelige og de mer åndelige foredragsholderne ved SAND. «Disse folkene er ekstremt dyktige innen én bestemt vitenskapelig eller åndelig gren. Problemet er at de tror at dette automatisk gir dem innsikt i og autoritet på alle andre grener også.» Laura fortsetter, «Se på Chopra og kompanis teorier om kvalia. De oppfører seg som om de har oppfunnet hjulet, men dette er et begrep vestlig filosofi har operert med i tusenvis av år.»

Jeg ser hvor hun kommer fra. Det skorter ikke på foredragsholdere med bakgrunn i kvantefysikk eller andre vitenskaper, som gjennom jobben har oppdaget at den solide dualistiske virkeligheten de er lært opp til å ta for gitt ikke var så solid likevel. Etter litt flørting med filosofi, buddhisme eller yoga nøler de ikke med å oppsummere eldgamle, intrikate systemer på en slide eller to, ved siden av de fysiske lovene de har brukt mesteparten av voksenlivene sine på å studere og forstå, før de setter to streker under det nye svaret hvor alt går opp i alt.

Maguire er tilsvarende lite begeistret for åndelige lærere som begår samme overtramp fra motsatt utgangspunkt: «De har hatt det som helt sikkert har vært en dyptloddende personlig innsikt, men deretter tror de at de har ekspertise på alle vitenskapelige felt mellom himmel og jord.» Maguire har utvilsomt nok en gang et poeng. Hun har også lovet meg en guidet kveldsrunde i sitt eget nabolag, The Mission, min favorittbydel i favorittbyen min San Francisco, så jeg unnlater glatt å nevne at min egen bok om ikke-dualisme kalt Norsk tantra, inneholder kapitler om politikk, vitenskap, kunst og religion.

Susana Martinez-Conde: meditative effekter

En foredragsholder som unngår denne fellen er Susana Martinez-Conde. Martinez-Conde er direktør ved et nevrologisk institutt, jevnlig bidragsyter til anerkjente vitenskapelige publikasjoner som Nature, og har sin egen spalte i Scientific American. Hun representerer den nisjen hvor møtet mellom tro og vitenskap har kommet lengst, nemlig vitenskapelige målinger av effekten av meditasjon og bønn, spesielt gjennom EEG og tilsvarende registrering av hjerneaktivitet under slik aktivitet.

Martinez-Conde innleder sitt eget innlegg med nettopp å understreke sin egen ydmykhet i forhold til det mer åndelige feltet hun etter hvert har nærmet seg fra sitt utgangspunkt som vestlig utdannet nevrolog. Hun presiserer også at det ofte er én bestemt type meditasjon hun og hennes likesinnede befatter seg med. De er avhengige av eksterne midler for å finansiere forskningen sin, og det vil si at de må rettferdiggjøre forskningen ut fra kriterier som ikke støter bort potensielle støttespillere. I praksis vil det si at meditasjon som potensielt botemiddel for stress er interessant, mens meditasjon som åndelig sti til det guddommelige for det aller meste er utelukket i forhold til å oppnå støtte.

Martinez-Conde presenterer resultater fra sitt nyeste forskningsprosjekt hvor en gruppe mennesker ble sendt til et luksushotell ved Costa Ricas stillehavskyst. Gruppen inkluderte tre kategorier: Én gruppe mennesker uten erfaring med meditasjon som ble lært opp i grunnleggende meditasjonsteknikker under oppholdet; en annen gruppe som allerede hadde slik erfaring og som ble bedt om å meditere jevnlig under oppholdet, og til sist en kontrollgruppe som fikk beskjed om å bare nyte den gratis ferien i stillehavsparadiset. Resultatene var som de fleste andre tilsvarende forsøk rundt meditasjon som ble presentert på konferansen. Meditasjon gir påfallende positive målbare utslag i menneskers fysiske og mentale velvære, og jo mer erfaring mennesker har med meditasjon, jo kraftigere og mer bærekraftige blir disse endringene. Om SAND-konferansen lærer deltagerne én enkelt ting, er det at meditasjon er bra for oss. Jeg vil for øvrig herved benytte anledningen til å melde meg selv som ekstremt frivillig om du som leser dette er en norsk forsker med stillehavsparadisrelaterte forsøk på horisonten.

John Hagelin: mot bevissthetens høyere nivåer

Meditasjon er også hovedanliggendet til partikkelfysikeren John Hagelin. Hagelin har doktorgrad fra Harvard, har forsket som postdoktor ved CERN, og har vært presidentkandidat for det amerikanske naturlovpartiet ved tre anledninger. Han er også leder for filmskaperen David Lynchs organisasjon The David Lynch Foundation som arbeider for å spre meditasjon i institusjoner som det amerikanske skole- og fengselsvesenet. Hagelin er en førsteklasses foredragsholder som gjør ekstremt komplisert fysikk tilgjengelig for lekfolk som meg selv, blant annet ved hjelp av uslåelig timing når han spriter opp foredraget med vitser tørre nok til å sette fyr på en bergensk høstdag.

Hagelin er Chopras speilbilde i den forstand at han er en mann med vestlig bakgrunn og utdanning innen kvantefysikk, som så har fordypet seg i de eldgamle indiske vediske vitenskapene. Hagelin maler et kontroversielt men besnærende bilde av hvordan yoga-filosofiens beskrivelse av bevissthetens høyere nivåer samsvarer perfekt med kvantefysikkens dypeste lag. I seg selv er dette bare en teoretisk intellektuell oppdagelse, og Hagelin er derfor opptatt av at vi må ta i bruk verktøyene som er utviklet for å lede oss frem til et punkt hvor vi kan leve ut disse høyeste nivåene av bevissthet. For ham er transcendental meditasjon (TM) det perfekte verktøyet. Hagelin er direktør for TM-bevegelsen i USA og foredraget hans fortoner seg tidvis som salgsplakat for TM. Om man klarer å se fordi dette aspektet er Hagelin en av de aller mest givende foredragsholderne ved SAND, da han besitter dyp personlig innsikt i begge spektrene av vitenskap, den indre og den ytre.

Mikey Siegel: bevissthetshacker

Mange av foredragene ved SAND kretser rundt moderne teknologis evne til å måle hva som skjer i hjernen og kroppen under åndelige øvelser som meditasjon og bønn. Mikey Siegel (fra åpningsavsnittet av dette reisebrevet) går et skritt videre. Hva skjer for eksempel om man tar i bruk teknologiske hjelpemidler for å frembringe den hjerneaktiviteten som EEG-apparatene kan avlese hos åndelig opplyste mennesker? For Siegel er tidligere tiders munker og mystikere for bevissthetshackere å regne. «De tok i bruk verktøy som meditasjon, dans og pust for å hacke seg vei inn i dypere lag av bevisstheten. Disse verktøyene er i kontinuerlig utvikling, og jeg ønsker å bruke moderne teknologi til det samme formålet som de opprinnelige bevissthetshackerne brukte meditasjon til.»

Ifølge Siegel finnes det allerede masse tilgjengelig teknologi som kan være nyttig for den innovative åndelige søker. «Nevrofeedback og biofeedback har eksistert i årtier, og var blant de første moderne verktøy som ble tatt i bruk for å høyne bevissthetsnivå. Som mye annen teknologi var de første EEG-apparatene altfor dyre, kompliserte og klumpete til å utgjøre et reelt alternativ for folk flest. Men nå har både størrelse, kompleksitet og prislapp krympet betraktelig. Du kan i dag kjøpe verktøy som Neurosky eller Emotiv hodetelefoner og sette i gang.» Siegel er også begeistret for den senere tids økende interesse for tDCS (Transcranial Direct Current Stimulation) «tDCS er et relativt enkelt verktøy som leder en svært liten strøm gjennom hjernen og kan gi til klare, og noen ganger betydelige bevisshetsskifter.» Jeg grøsser lett bare ved tanken, og Siegel tror at det er positivt at folk flest ikke finner eksperimentet særlig forlokkende. «Selv om denne teknologien er svært godt sikkerhetstestet, er den selvsagt ikke ufarlig om den brukes på feil måte. Det finnes mange tilgjengelige verktøy der ute, men vær forsiktig, for det er mye som bare er søppel.»

Å lage et kunstig skille mellom tradisjonelle øvelser som meditasjon og mer moderne teknologiske øvelser, som begge har som mål å hjelpe søkere på veien mot opplysning, gir for Siegel liten mening. «De er begge utslag av menneskelig oppfinnsomhet i møte med den ultimate utfordringen – å realisere virkelighetens natur,» sier han. Selv om Siegels tanker er spennende nok, kjenner jeg en overstrømmende trang til å overlate akkurat denne beta-testingen til Siegel og andre modigere sjeler. Selv Siegel har for øvrig sine grenser for hvor langt han vil gå for å teste ut teknologisk assistert opplysthet. Han vil foreløpig ikke ha et implantat i hjernen som er det neste steget etter nevro-feedback. «Selv om jeg er tilhenger av å melde meg som frivillig i vitenskapens tjeneste, er jeg nok ikke klar for eksperimentelle nevroimplantater i hjernen,» sier han.

Mikey Siegel som person er forresten et godt bilde på SAND-konferansen. Etter min oppsummering av Siegels arbeider vil jeg tro at du ser for deg et relativt følelseskaldt menneske av typen mad professor.

I virkeligheten er dette bare halve bildet. I levende live er Mikey blant de varmeste og minst robotaktige mennesker jeg har hatt gledet av å dumpe borti. En person som har ofret betydelig lettere og mer lukrative karriereveier i jakten på å hjelpe andre, og som på fritiden trives best i urørt natur. Typisk for Siegel er det også at han i de siste ti år har vært involvert i en sommerleir for hjemløse barn i Los Angeles. Gjennom de siste av disse årene har han utviklet et program hvor barna lærer å bygge selvfølelse og å uttrykke seg gjennom rytme fra trommer som barna selv lager av materialer funnet på gata. Siegel er SAND i et nøtteskall. Hard vitenskap og myk ydmykhet i møte med det store miraklet kalt universet.

Pamela Wilson: oppmerksomhet til kroppen

Som besøkende på SAND kan jeg velge blant godt over 100 forskjellige foredragsholdere. Mange av foredragene holdes av akademikere som har nådd yttergrensene for hva en dualistisk virkelighetsforståelse kan tilby. Som kvantefysikere som ender opp med innsikter i en vitenskap som sprenger de mekaniske grensene som er satt opp av newtoniansk virkelighet, og åpner for en ny og grenseløs virkelighet. Der kvantefysikk beveger seg utover de tradisjonelle fysiske grenser, utforsker transpersonlig psykologi bevissthet som beveger seg bortenfor grensene til det relative selvet.

En annen kategori foredragsholdere har dumpet borti den samme grenseløse virkeligheten ikke via vitenskap og doktorgrader, men via personlige erfaringer og åndelig søken. Enkelte av disse bruker foredragene sine til å bygge gigantiske logiske tankestrukturer som forhåpentligvis skal hjelpe andre søkere frem til den ikke-dualistiske endestasjon. Andre foretrekker å peke mot månen med mer jordnære fingre.

I sistnevnte kategori finner vi Pamela Wilson. Wilson er selve legemliggjøringen av det åndelige feminine prinsipp. Hun utstråler innsikten om at i en verden hvor «Alt er Gud» er ingenting uhellig. «Alt er velkomment her,» sier Wilson, og inviterer tilhørerne inn i stillheten hun utstråler. Wilsons metode er å lede oppmerksomheten til kroppen, og å legge merke til hvordan den reagerer på følelser av ubehag. Deretter hjelper hun tilhørerne til å la kroppen benytte sin innebygde visdom til å frigjøre seg fra disse ubehagene.

Reaksjoner og opplevelser

Det er langt fra alle foredragene ved konferansen jeg har kompetanse til å vurdere kvaliteten på, men de aller fleste åpner tankebaner jeg ikke før hadde tilgang til. Blant mine SAND-favoritter er et psykologektepar fra Italia ved navn Antonella Vannini og Ulisse Di Corpo. Antonellas doktorgradsoppgave heter: Entropi og syntropi – kausalitet og retrokausalitet i psykologi.

Antonella forklarer sin hypotese: «Tradisjonell, rasjonell kunnskap kommer fra fortiden, ved at vi akkumulerer erfaringer som til sammen lar oss utlede kunnskap, mens mer intuitiv kunnskap som – for eksempel magefølelser som viser seg å stemme – er utslag av kunnskap som stammer fra fremtiden.» I ett av flere forsøk som ekteparet mener bygger oppunder hypotesen, lar de en rekke forsøkspersoner se forskjellig ladede bilder. «Enkelte bilder er nøytrale, mens andre utløser målbare kroppslige reaksjoner, eksempelvis når personene får se erotisk ladede bilder. Ved å måle reaksjoner i hudoverflaten på forsøkspersonene kunne vi avlese fysiske reaksjoner i mottakeren et kort men signifikant øyeblikk før bildene faktisk ble vist,» forteller de.

Jeg er ikke i stand til å vurdere om metodebruken deres er holdbar eller om resultatene faktisk er så signifikante utover tilfeldige statistiske variasjoner som ekteparet hevder, men ideen om instinkter som kunnskap fra fremtiden er en spennende tankeøvelse som lar meg tenke nye tanker og – om natten etter foredraget – drømme nye drømmer, og det i seg selv er en gave jeg er dypt takknemlig for.

SAND er ikke bare tørre foredrag om nevrologi, psykologi, meditasjon og oppvåkning. Under hele konferansen tilbys det helt andre typer stimuli i opplevelsesrommet. Selv hadde jeg stor glede av å endelig få oppfylt en 25 år gammel drøm om å få prøve ut tangofoten. Raquel Mashiach og Walter Stillman setter tango inn i en ikke-dualistisk kontekst under mottoet: En pluss en er lik en. I tango leder man ikke partneren aktivt via skulderen, slik som for eksempel i salsa. Kvinnen må i stedet tolke subtile signaler som pust og kroppsholdning fra mannen for å vite i hvilken retning neste dansesteg vil gå, og hun improviserer seg så rundt disse tegnene.

Etter mye prat om enhet er det deilig å kjenne litt praktisk enhetsfølelse idet hodet i noen svært korte øyeblikk slår seg av; mine norske danse-gener gir tapt, og jeg føler meg som integrert del av ett enkelt tangofartøy. Opplevelsesrommet byr også på mange andre oppdagelser, som ekstatisk dans og en workshop hvor zen-mester Kazuaki Tanahashi underviser i den eldgamle zen-øvelsen å tegne en perfekt sirkel.

Møte med en usikkerhetsspesialist

Spennende foredrag og opplevelsesrom til tross, noen av de morsomste og mest givende øyeblikkene på en SAND-konferanse får jeg i møte med andre besøkende til konferansen. Flavia Cymbalista er, foruten å være innehaver av et aldeles utmerket etternavn, et eksempel på dette. På Cymbalistas visittkort leser jeg tittelen Usikkerhetsspesialist. Det er mer enn spennende nok til å pirre nysgjerrigheten min. Brasilansk-fødte Cymbalista har doktorgrad i økonomi fra studier ved universitetet i Berlin under den kalde krigen, og har jobbet som postdoktor ved Berkeley-universitetet med forskningsfelt, Intuitiv beslutningstakning i finansmarkedet. Hun er også forfatter av en bok med tittel: The impossibility of rational thinking in uncertain scenarios, og en artikkelserie kalt: How George Soros knows what he knows.

George Soros er en av verdens mest suksessrike investorer, og han har selv skrevet en anbefaling av artikkelserien til Cymbalista. Selv om Soros selv tilskriver teorier og kunnskap om hvordan markedet fungerer som den viktigste faktoren bak sin egen suksess, tar han bevisst i bruk instinkter når det kommer til å ta de endelige beslutninger. Under intervjuer i forbindelse med Cymbalistas forskningsarbeider fortalte Soros blant annet hvordan han fikk ryggproblemer når han fornemmet at han burde å foreta en endring i investeringsporteføljen sin. Når endringen først var foretatt forsvant ryggsmertene, og Soros tar derfor alltid en ekstra kikk på porteføljen når ryggsmertene melder seg. I dagliglivet jobber Cymbalista med å hjelpe investorer, meglere, fondsforvaltere og andre markedsaktører med å bevisst ta i bruk instinkter i møte med stadig mer kaotiske markeder.

Underveis i samtalen med Cymbalista forteller jeg om planene mine om å besøke Chicago i noen dager på vei hjem til Norge. Før vi sier farvel ber hun meg se etter en liten rød bygning når jeg kommer til Chicago. Hun vil gjerne høre om jeg ser den. «Det er for forskningen min!» sier hun.

I Chicago, på vei hjem fra konferansen, tilbringer jeg den første natten i 30. etasje på et av hotellene i byens Gotham-aktige downtown. Jeg ser ingen små røde bygninger – jeg ser ikke mange små bygninger i det hele tatt. Skyskrapere høye som himmelen krangler om plassen så høyt øyet kan skue, og det er ikke overraskende at scener fra Batman-filmen Dark Knight ble tatt opp nettopp her. Dagen etter flytter jeg ut i (ett av) Chicagos svar på Grünerløkka, Wicker Park. Gatebildet preges nå av en rekke lave grå bygninger. Men ett bygg skiller seg ut, overnattingsstedet hvor jeg skal bo de neste tre dagene. Det er knall rødt! Jeg sender Cymbalista en mail og spør henne hvordan hun kunne vite om den lille røde bygningen. Hun har flere teorier, men ingen hun føler er moden for fullverdig vitenskapelig testing. Kanskje bare et utslag av kunnskap fra fremtiden?