Klimakrisen krever et politisk mirakel, ikke et teknologisk

Menneskeskapte klimaendringer er et resultat av vårt verdenssyn, vår sivilisasjons mytologi, skriver Charles Eisenstein. Hvis det var opp til teknologien å redde oss, hadde den allerede gjort det.

Hva er den virkelige årsaken til klimaendringene? Kanskje er det CO2-utslipp og andre drivhusgasser? Og hva er så årsaken til disse? Kanskje for høyt forbruk, teknologisk arroganse og kravet om stadig økonomisk vekst? Og hva skyldes dette? Til syvende og sist de dyptliggende ideologiene som styrer den verdenen vi lever i, vår sivilisasjons mytologi, som jeg har kalt fortellingen om atskillelsen.

Utslippene av karbondioksid vil ikke endres før alt annet som fremmer dem, også endres. Det er ikke nok å bare ønske å redusere CO2-utslippene.

Innimellom er det mulig å se nettet av sammenhenger som forårsaker klimaendringer, gjennom kausalitetens øyne. De som kjemper for legalisering av cannabis, kan peke på de økologiske fordelene ved plantemedisin fremfor teknologi-, energi- og kjemikalieintensive legemidler, potensialet for biologisk drivstoff i industriell hamp eller til og med at marihuanarøyking svekker en del menneskers ønske om være en aktiv del av det store maskineriet.

På andre områder av aktivisme kan det være vanskeligere å se en kausal forbindelse til klimaendringene. Hva med likestilling i ekteskapet? Å få slutt på menneskehandel? Å gi husly til hjemløse? Det atskilte selvets forståelse av kausalitet gjør det vanskelig å forstå hvordan dette henger sammen.

Vi kan spørre: «Hva slags menneske er det som er politisk passiv, stemmer ut fra hat og frykt, stadig streber etter flere materielle goder og er redd for å overveie forandringer?» Alle disse atferdsmønstrene er en opplest og vedtatt del av vårt rådende verdenssyn, og dermed også av de institusjonene som oppstår på bakgrunn av dette synet.

Så lenge vi er avsondret fra naturen, avsondret fra felleskapet, er økonomisk utrygge, fremmedgjort fra våre egne kropper, omgitt av knapphet, fanget i et lite, atskilt selv som stadig hungrer for sin tapte eksistens, kan vi ikke gjøre annet enn å opprettholde den atferden og det systemet som forårsaker klimaendringer.

Klimaendringsproblematikken kommer fra en viktig innsikt som er relativt ny i vår sivilisasjon: det faktum at vi ikke er atskilt fra naturen, at det vi gjør mot jorden, gjør vi også mot oss selv, at vi er en del av Gaias dynamiske balanse, og må oppføre oss som ansvarlige medlemmer av et samfunn som inkluderer alt liv på jorden. Det kan virke som om mange klimaskeptikere lengter tilbake til en enklere historie, en historie hvor vi rett og slett levde på Jorden, men ikke som en del av den.

Noen stoler på at ny teknologi vil redde oss, og håper stadig at noe nytt og bedre kan frita oss fra de uforutsette og katastrofale følgene av det forrige som var «nytt og bedre». For eksempel at nanoteknologien vil reversere klimapåvirkningen fra utvinningen av fossilt brennstoff.

Hvis det var opp til teknologien å redde oss, hadde den allerede gjort det. Vi har lenge hatt tilgang til teknologier som kan sørge for et bærekraftig levesett på jorden: naturforvaltning, resirkulering, miljøvennlig design, solenergi, permakultur, biologisk rensing av avfallsvann, sykler, design med fokus på varighet, gjenbruk og muligheter for reparasjon og så videre.

Vi trenger ingen nye, mirakuløse teknologier. Vi trenger en annen type mirakel for å innfri potensialet som ligger i eksisterende teknologier, nemlig et sosialt eller politisk mirakel. Det er det som skal til for å reversere avskogingen, minke utslippene av drivhusgasser, gjenopprette ødelagte nedbørsfelt og fjerne alle lovbestemte, samfunnsmessige og økonomiske hindringer for forandring.

Les mer om boka «En vakrere verden er mulig», som teksten er hentet fra.