Mat er verdens største svindelbransje

Skal vi berge helsa, klimaet og artsmangfoldet, må vi spise annerledes. Det er ikke lett når matindustrien gjør sitt beste for å bedra oss, skriver Kari Gåsvatn.

Når jeg handler i Coops nærbutikk i Oslo, minner utvalget mer og mer om en bensinstasjon. Hvor har dere gjort av den økologiske maten dere hadde før, spør jeg. Svar: Vi har for liten plass, vi er en liten butikk.

Men en hel hyllevegg er faktisk avsatt til snacks. Hylle etter hylle med slikt som gomles foran tv-en, som ødelegger folkehelsa og ikke ser ut som mat. For slik mat har butikken plass, her er den ikke for liten.

Hyllene inneholder en stor samling innovasjoner i betydningen oppfinnsomme pakninger og produkter. Det er en systemfeil når den kompliserte, ugjenkjennelige maten er lett tilgjengelig hverdagskost, og den enkle, ekte, sunne, lokale maten er blitt eksklusiv og tilgjengelig bare for de få, for gourmetsegmentet med mye penger.

Mat er verdens største svindelbransje. Gammel tunfisk blir sminket opp for salg. Kobbersulfat tilsettes oliven for å få en fin farge. Gode råvarer blir utspedd til det ugjenkjennelige. I EU (og dermed i Norge) er det tillatt med over 300 tilsetningsstoffer i mat. Å tilsette vitaminer og annet kosttilskudd er heller ikke forbudt, og blir til og med anbefalt.

Det skurrer når maten først blir dyrket på måter som gjør at den inneholder mindre vitaminer, og deretter tilsettes vitaminer som produseres under tvilsomme forhold. Så selges maten som ekstra sunn fordi den er tilsatt vitaminer og har fått en solid påplussing av prisen.

Matindustriens lobbyister snakker aldri om at vi må spise annerledes dersom vi skal berge klimaet og artsmangfoldet. For da måtte menyen i langt større grad tilpasses det som vokser og gror lokalt. Det passer ikke inn i den industrielle matbransjens konsept, som går ut på å pushe mat som kan sendes på kryss og tvers mellom kontinenter.

Den tyske vitenskapsjournalisten Jörg Blech tar et oppgjør med matindustriens falske lovnader. Han viser hvordan mange produkter i matbutikken ikke lenger har noe med ekte mat å gjøre. I konsernenes laboratorier, bak lukkede dører, røres råstoffet sammen med billig salt, sukker, fett og aromastoffer, og selges for mangedoblet pris.

Ifølge Blech består tre fjerdedeler av maten vår av industriprodukter. I den mette delen av verden er slik «innovasjon» eneste mulighet for å selge mer mat, og få oss til å spise mer. Men Big Food brer seg også ut over resten av verden og fortrenger tradisjonell mat. Multinasjonale konsern kontrollerer mer og mer av det globale matmarkedet.

Sukker tilsettes all slags ferdigmat, fra ketsjup til frokostblandinger og babymat. Ofte kalles det noe annet, som fruktose, dekstrose, inulin, sirup og sorbitol. Men det virker på samme måte, lager krøll i stoffskiftet, omdannes til fett i levra, gir diabetes og lyst til å spise mer.

Ifølge prognosene skal sukkerforbruket øke etter at sukkerkvotene ble opphevet i EU. I Tyskland har mange advart mot fri flyt av isoglukose. High Fructose Corn Syrup, som det kalles i USA, har stor fruktoseandel, som betyr større risiko for å utvikle diabetes type 2.

Mais og hvete burde være mat og ikke omdannes til billigsukker. Når investorer kjøper opp land, er det ofte for å produsere sukker. De som vil dyrke mat, enten det er i Brandenburg eller Brasil, blir fortrengt av landgrabbere som vil bruke jorda til industriprodukter som brukes som fôr, drivstoff eller usunn tilsetning i juksemat. Noen tjener veldig mye penger på systemet, men ikke bønder, fiskere og andre som skaffer råstoffet.

Det trengs nye, rettferdige og demokratiske modeller for matforsyning, enten maten er langreist eller kortreist. Systemet blir ikke bedre av at det blir digitalt. Dersom vi overlater til Amazon å forsyne oss med dagligvarer, blir verdikjeden enda mer udemokratisk og ugjennomsiktig, og maten enda mer fremmedgjort.

Bevisstheten om å spise konsernfritt vokser også i Norge. REKO-ringer, gårdsbutikker og andre småbutikker, Bondens marked, abonnementsordninger, matkasser og andre alternativer er eksempler på konsernfri mat og motmakt mot sentraliseringen av verdikjeden.

Vi må begynne å forstå de nye omsetningskanalene som motmakt og ikke bare som et koselig alternativ til butikkmaten. Hvem vil sette i gang den første norske oppfordringen om å spise konsernfritt en uke?

Les mer om boka «Geriljahagen», som teksten er hentet fra.