Kan dette snu opp-ned på psykiatrien?

Da Michael Pollan utforsket psykedeliske stoffer, oppdaget han at det fins et liv etter egoet. Hvorfor ble stoffene så tabubelagt at all forskning på dem ble stanset i flere tiår?  Og hvilken rolle kan de spille i fremtidens psykiatri? 

Tekst: Kari Bu (basert på boka «Psykedelisk renessanse» av Michael Pollan) 

Tenk deg at du er forsker. Du kan lage et eksperiment der 70 prosent av forsøkspersonene dine sier de har hatt en av sine mest meningsfulle opplevelser noensinne. Dette har skjedd når vanlige folk har fått psilocybin i laboratoriet.

Det psykoaktive stoffet psilocybin er kjent fra soppen Psilocybe semilanceata, på norsk spiss fleinsopp. I 1957 testet banksjefen R. Gordon Wasson denne soppen hos indianere i Mexico. Han skrev om opplevelsen i en femten sider lang artikkel i Life magazine. «Fotografen og jeg var det første kjente tilfellet av hvite mennesker som spiste de hellige soppene», bemerket han.

Wasson var godt forberedt. I 30 år hadde han studert soppriket. Han fant ut at noen folkeslag historisk har fryktet sopp, mens andre har holdt organismene hellig. Hva fikk noen til å nærmest tilbe sopp? Wasson utviklet en teori om at menneskets religiøse impulser kom fra visjoner inspirert av psykoaktiv sopp.

Soppeksperten Paul Stamets mener at mennesker har brukt psykoaktiv sopp sakramentalt i minst sju tusen år. Da spanjolene erobret Sør-Amerika, slo de ned på bruken der. I 1620 fordømte den romersk-katolske kirke enhver sakramental bruk av planter. De anså det som en trussel mot kirkens autoritet. Mens de kristne trengte en tro og en prest for å få tilgang til det hellige, ga soppen direkte tilgang.

Om sin opplevelse med soppen skrev Wasson: «Visjonene var mer virkelige for meg enn noe jeg hadde sett med mine egne øyne ... Jeg følte at jeg kunne se klart ... Jeg så arketypene, de platonske ideene som ligger under hverdagslivets uperfekte bilder ... For første gang fikk ordet ekstase reell betydning for meg. Det var ikke bare noen andres sinnstilstand».

Wassons artikkel fikk stor oppmerksomhet. Han sendte prøver av den meksikanske soppen til kjemikeren Albert Hofmann i Sveits for analyse. I 1958 isolerte Hofmann de to virkestoffene i soppen, og ga dem navnene psilocybin og psilocin. Han utviklet en syntetisk versjon av psilocybin, til bruk i forskning.

Albert Hofmann hadde tidligere forsket på soppen meldrøye. På slutten av 1930-tallet var det stor interesse for stoffene i denne soppen. Deres felles kjemiske byggestein, lysergsyre, var blitt funnet og strukturoppklart. Hofmann laget halvsyntetiske forbindelser av lysergsyre i laboratoriet. I 1938 framstilte han stoffet lysergsyredietylamid (LSD). 

Stoffets psykiske effekter ble oppdaget fem år senere, da Hofmann tilfeldig fikk i seg en liten mengde. Han fikk sterke drømmesyner, lyd ble omgjort til synsinntrykk, og mennesker fikk dyreansikter. Opplevelsen var både skremmende og vakker.

Hofmann fortsatte å bruke seg selv som forsøkskanin. LSD ga ham en følelse av forening med naturen og det spirituelle grunnlaget for skaperverket. Han mente å ha funnet et sakrament for en moderne tid — en motsats til konsumerismen, industrialiseringen og «avfortryllelsen» av menneskelivet.

LSD var med på å gi oss en ny forståelse av hjernen, nærmere bestemt: av nevrotransmitternes rolle i organiseringen av vårt mentale liv. Nevrotransmittere overfører nerveimpulser fra en nervecelle til en annen. I 1948 ble serotonin oppdaget, en nevrotransmitter som kjemisk ligner LSD. LSD binder seg til serotoninreseptorer i hjernecellene våre.

Psykiateren Stanislav Grof var en av mange som begynte å forske på LSD. Samtidig ble forskerne interessert i lignende stoffer fra naturen. Grof mente at disse stoffene ville bety like mye for psykiatrien som mikroskopet har betydd for biologien, eller teleskopet for astronomien. Som gruppe fikk stoffene flere ulike navn: hallusinogener, enteogener og psykedeliske stoffer / psykedelika.

Hvordan virker disse stoffene? Det mest påfallende er at ulike deler av hjernen som vanligvis ikke «snakker sammen» kobler seg sammen. Det er også noe som dempes. Et nettverk som kalles default mode network (DMN) blir mindre aktivt. Dette kan man se i en hjernescanner, og det skjer når testpersoner forteller at egoet løser seg opp. Folk som mediterer mye kan oppleve det samme. De føler at grensene vi vanligvis opplever mellom oss selv og verden, subjekt og objekt, smelter bort.

Det vi kaller en mystisk opplevelse, kan være følelsen vi får når DMN deaktiveres. Det mener den medisinske forskeren Robert Carhart-Harris. Du trenger ikke å ta psykedeliske stoffer for å oppnå dette. Foruten meditasjon, har folk oppnådd det samme gjennom for eksempel faste, ekstremsport, pusteøvelser, sansedeprivasjon, bønn og nær-døden opplevelser.

Michael Pollan kom borti psykoaktive planer etter å ha skrevet mye om kosthold og matsikkerhet. Han er professor i journalistikk, med flere kritikerroste bøker bak seg. Hans siste prosjekt var å finne ut alt han kunne om psykedeliske stoffer. I boka «How To Change Your Mind» (2018) tar han for seg hva stoffene gjør med bevisstheten vår.

Michael Pollan har tidligere utgitt boka «Matregler» på Flux forlag. (Foto: Fran Collin)

Hjernens default mode network styrer ikke bare hva som dukker opp i bevisstheten innenfra. Det påvirker også hva som slipper inn i bevisstheten utenfra. Det vi opplever som virkeligheten, er det hjernen til enhver tid velger å vise oss. Den kunne ha vist oss noe annet. Hva er da virkelig? Den virkeligheten vi opplever til daglig føles sann, men vi kan like godt kalle det en kontrollert hallusinasjon.

Andre vesener har en annen standardopplevelse av virkeligheten enn mennesket. En bie har hår på leggen som kan registrere elektromagnetiske felt som plantene produserer. Slik kan bien finne ut om en annen bie nylig har besøkt blomsten og tappet den for nektar. Ulike vesener er utviklet for å registrere virkeligheten slik de har nytte av for å overleve. Da blir det vanskelig å snakke om den ultimate, objektive virkeligheten.

Det vi kan snakke om, er hva hjernen viser oss i ulike tilstander. Mennesket har utviklet en hjerne som vanligvis er ryddig og selvbevisst. Blir det for mye orden, kan tenkningen bli rigid. Vi kan bli «trangsynte» eller få tvangstanker.

Robert Carhart-Harris mener at visse psykiske lidelser ikke kommer av mangel på orden i hjernen, men tvert imot for mye orden. Du kan gruble så mye over deg selv at egoet slutter å være til nytte. Ukontrollert grubling er forbundet med depresjon – og høy aktivitet i default mode network. Området er mest aktivt når vi ikke gjør noe spesielt. Når du fortaper deg i en aktivitet, roer DMN seg ned. Da kan du oppleve å «glemme» deg selv.

Hjerner som har kjørt seg fast i tankemønstre, kan ha godt av mer uorden, mener Carhart-Harris. Når vi øker hjernens uorden med psykedeliske stoffer, lar vi «tusen mentale tilstander blomstre». Noen av tilstandene er bisarre og meningsløse, andre kan gjøre oss mer kreative og mentalt friskere. Her er det åpenbart at vi trenger kunnskap og erfaring for å kunne bruke stoffene fornuftig.

Da FN fikk sin narkotikakonvensjon i 1961, omfattet den ikke LSD og psilocybin. Konvensjonen forbød blant annet heroin, kokain, cannabis og amfetamin. Men i løpet av 1960-tallet fikk myndighetene en helt ny holdning til psykedeliske stoffer. Stoffene hadde begynt å endre samfunnet. LSD ble forbundet med ungdom som ikke ville følge i foreldrenes fotspor. De protesterte mot de voksnes rigide tankegang, og mot USAs deltakelse i Vietnam-krigen.

I oktober 1966 sendte Food and Drug Administration (FDA) et brev til seksti forskere på psykedeliske stoffer i USA. Fra nå av fikk de ikke lov å fortsette arbeidet sitt. «Kan du tenke deg en annen gren av vitenskapen som regnes som så farlig og tabu at all forskning blir stanset i flere tiår?» spør Michael Pollan.

Ungdom var slett ikke de første som begynte med fritidsbruk av LSD. Det var den akademiske eliten, særlig innen medisin. LSD ble først tilgjengelig ved trauste, vitenskapelige instutusjoner. Anerkjente psykiatere, som Humphry Osmond, instroduserte vennene sine for de psykedeliske stoffene. Samtidig ble LSD og psilocybin brukt i psykoterapi, til behandling av alkoholisme, angst og depresjon. En av de tusenvis som ble behandlet, var Ethel Kennedy, kona til senator Robert F. Kennedy.

I mai 1966 holdt det amerikanske senatet høringer om «LSD-problemet». Robert F. Kennedy sa det ville være «et tap for nasjonen» hvis psykedeliske stoffer ble forvist fra medisinen på grunn av misbruk. «Kanskje vi har mistet av syne det faktum at de kan være særdeles hjelpsomme ved riktig bruk», sa han.

Forskere var møtt fram for å forsvare forskning på stoffene. En av dem hadde gjort seg svært upopulær hos myndighetene. Timothy Leary, en psykolog ved Harvard-universitetet, var vel ivrig etter å dele ut stoffer til studentene sine. Oppførselen hans gjorde ham til kjendis, og bidro til å gi LSD og forskningen et dårlig rykte.

Hva var det som var så kontroversielt med psykedeliske stoffer? Folk døde ikke av dem. De ble heller ikke avhengige, slik vi kjenner rusavhengighet. Først da LSD ble utbredt blant ungdom på midten av 1960-tallet, kom oppslagene om negative effekter. Halvsanne, sensasjonelle historier i media førte til moralsk panikk. I 1971 erklærte president Nixon at Timothy Leary var «den farligste mannen i Amerika». Samme år ble LSD og psilocybin forbudt gjennom FNs konvensjon om psykotrope stoffer.

Sterke, vanedannende stoffer som morfin ble omfattet av FNs narkotikakonevnsjon ti år tidligere. Flere av disse stoffene ble aldri forbudt til medisinsk bruk. Hvorfor skjedde det med LSD og psilocybin? Pollan peker på at psykedeliske stoffer utfordret etablerte hierarkier og tenkemåter i samfunnet: 

«LSD var virkelig en syre, som løste opp nesten alt den kom i kontakt med ... LSD oppløste forholdet mellom pasient og terapeut, mellom forskning og rekreasjon, mellom subjekt og objekt, mellom det spirituelle og det materielle.»

LSD truet det vestlige idealet om en nøytral autoritetsfigur som tok imot pasienter i et sterilt rom. Psykiatere som behandlet folk med LSD ble «sjamaner i hvit frakk». Omgivelsene hadde nemlig stor betydning for hvordan pasienten reagerte på stoffet. En engasjert og empatisk terapeut ga mye bedre effekt enn en kjølig og distansert terapeut.

Dette så man også ved rekreasjonell bruk av LSD: Det fysiske og sosiale miljøet avgjorde brukerens opplevelse. I verste fall kunne opplevelsen skremme vettet av folk. Derfor var det en dårlig idé å forby forskningen, som kunne lære oss hvordan vi best håndterer slike stoffer. Andre kulturer har lang erfaring med psykedeliske stoffer. Deres bruk kunne vi også lært av, hadde vi hatt mer respekt for disse kulturene.

Psykedeliske stoffer utfordret også kirkens åndelige autoritet: Brukerne fortalte om spirituelle opplevelser. I dag mener vi å vite at kjemikalier i hjernen formidler alle mentale opplevelser. De samme molekylene flytter gjennom både naturen og menneskehjernen. «Er disse molekylene mindre mirakuløse når de kommer fra en sopp eller plante?» spør Michael Pollan. «Det er verdt å huske at mange kulturer anser opplevelser som mer meningsfulle når naturen er kilden, når opplevelsene er gaver til oss fra andre skapninger».

Vestlige religioner har hatt et anstrengt forhold til andre skapninger enn mennesket. Det er ikke tilfeldig at djevelen har horn og klover, som et dyr. Kirken ville ha slutt på at folk dyrket naturen som noe guddommelig. I flere hundre år reiste kristne misjonærer rundt og belærte pygmeer og hottentotter om at Gud ikke fins i naturen. Naturdyrkelse ble sett på som avgudsdyrkelse, noe uforstandige folk drev med. Misjonærene raserte hellige skoger for å understreke poenget sitt.

Både i kristendom, jødedom og islam er det Guds vilje at mennesker skal «bli mange» og utnytte naturen. Dette synet har moderniteten aldri tatt oppgjør med, sier den danske religionshistorikeren Jens-André P. Herbener. Tvert imot har moderne mennesker tatt det et skritt videre. En nedlatende holdning til naturen gjør det mulig å overkjøre den i jakten på profitt.

Før de monoteistiske religionene, var Gud tilstede over alt i naturen. Ånd var ikke noe utenfor verden. Å respektere det åndelige var det samme som å respektere naturen. Med et slikt livssyn blir det naturlig å bruke planter og sopp for å få en såkalt åndelig opplevelse. Her må det tilføyes at kirkens representanter i dag er blitt mer opptatt av å ta vare på naturen, i tråd med tidsånden.

Det er ikke tilfeldig at den moderne miljøbevegelsen oppsto i de psykedeliske stoffenes gullalder på 1960-tallet. Michael Pollan forteller hvordan han opplevde sin egen hage etter å ha spist psykedelisk sopp:

«Jeg var ikke lenger en distansert, menneskelig observatør ... jeg følte meg som en del av det som foregikk her ... Jeg er identisk med naturen ... Naturen er full av subjekter .... Det er bare menneskets ego, med vårt innbilte monopol på subjektivitet, som hindrer oss i å oppdage det».

Pollan innså at andre former for bevissthet er tilgjengelig for mennesker. Før denne opplevelsen trodde han at tilgangen til en «åndelig dimensjon» krever en tro på Gud eller «det overnaturlige». Etterpå tenker han at det handler mer om et perspektiv vi har glemt, ett vi kanskje hadde som barn.

Pollan finner guider som kan veilede ham mens han tar psykedelika. Disse har utviklet en praksis som gjør det tryggere for klientene å gå inn i en annen bevissthetstilstand. Etter en slik opplevelse med psilocybin skriver Pollan:

«Jeg var tilstede i virkeligheten, men som noe annet enn mitt vanlige jeg. Det var ikke akkurat noe 'selv', men det var en rolig, tilfreds følelse, uten byrder. Det fantes et liv etter egoet. Dette var store nyheter ... Tenk at vi kan kvitte oss med lengsel, frykt og et helt livs forsvarsverk, uten å utslettes fullstendig!»

Etter dette fikk Pollan en ny definisjon av begrepet «spirituell». Han så på det som mektige, mentale fenomener som oppstår når egoets stemme dempes, eller forsvinner helt. Når Pollan hadde erfart dette, kunne han øve seg på å dempe egoets automatiske respons på alt som skjer.  

Pollan beskriver egoet som «den indre nevrotikeren som helst vil styre det mentale showet». Egoet er en mester i det som gjør oss til vinnere i naturens lotteri: å finne mat, å komme oss opp og fram, å formere oss. Problemet er at egoet helst vil gjøre alt annet enn oss selv til objekter. Det er egoet som overkjører naturen isteden for å samarbeide med den. Det er egoet som lager kløften mellom oss selv og andre, som kan gjøre oss ensomme og fremmedgjorte.

Tidligere hadde Michael Pollan sett for seg «det materielle» som det motsatte av «det spirituelle». Etter de psykedeliske opplevelsene, begynte han å se på «det egoistiske» som motsatsen til det spirituelle. Det åndelige var ikke lenger noe overnaturlig for ham. Det var innebygd i naturen. Når han opplevde virkeligheten fra et annet ståsted enn egoets, var det en «mystisk» opplevelse.

En av de mest kjente studiene av psilocybin ble gjort i en kirke i Boston i 1962. Teologistudenter som fikk stoffet, rapporterte om sterke, religiøse opplevelser. Michael Pollan hadde aldri hatt noen slik opplevelse før han spiste soppen. Han var ikke religiøs på forhånd, og er ikke blitt det etterpå. Likevel nøler han ikke med å kalle opplevelsene sine for spirituelle. Han bygger en bro mellom en vitenskapelig og en spirituell virkelighetsforståelse. I dag får han gehør for en slik gjenforening mellom naturen og det vi har kalt overnaturlig.

Robin Carhart-Harris forsker på psykedelika i terapi ved Imperial College i London. Deprimerte mennesker han møter forteller om en følelse av frakobling – fra andre mennesker, fra verdier, fra naturen og så videre. De deprimerte kan se på en blomst, og intellektuelt forstå at den er vakker, men ikke oppleve det. Disse pasientene ble behandlet med psilocybin og samtaleterapi, og intervjuet seks måneder senere. 

Deltakerne i studien opplevde at behandlingen hadde fridd dem fra et «mentalt fengsel». De grublet mindre og ble snillere mot seg selv. De følte seg forent med naturen og andre mennesker. De fikk tilgang til fortrengte følelser, og kunne konfrontere dem. Antidepressive piller virker motsatt: de setter plaster på såret uten å helbrede det. Psilocybin ga ikke bare gode følelser, men også vonde følelser som pasientene trengte å møte.

Psykedelisk terapi er ingen mirakelkur med evigvarende effekt. Antakelig trengs det gjentatte behandlinger, ikke minst trengs det mer forskning. Hvem skal finansiere den? Legemiddelindustrien er mest interessert i medisiner du må ta hver dag, og medisiner som kan patenteres og selges dyrt. Psilocybin er et naturprodukt, og patentet på LSD gikk ut for flere tiår siden.

Vi lever i en tid hvor psykiatrien er i krise. Det innrømmer selv Tom Insel, som inntil 2015 var leder ved National Institute of Mental Health i USA. Han mener at psykiatrien nå er mer åpen for å tenke nytt enn den har vært på lenge. Vi har få verktøy å håndtere lidelser som depresjon med. Depresjon er den sykdommen som totalt koster samfunnet mest. Tiden er inne for et paradigmeskifte. Det siste tiåret er forbudet mot forskning på psykedelika gradvis blitt opphevet.

Studier er også gjort på psykedelika mot avhengighet. Tobakksrøyking er en av de vanskeligste formene for avhengighet å bli kvitt. Michael Pollan skriver om en pilotstudie der 80 prosent av deltakerne forble røykfrie, et halvt år etter behandlingen med psilocybin. Ett år etter, var 67 prosent fortsatt røykfrie. Det er en bedre suksessrate enn noen annen behandling mot tobaksavhengighet har oppnådd.

Følelsen av å se livet sitt i en større sammenheng, ga forsøkspersonene nye prioriteringer. I dette perspektivet ble røyking dumt og irrelevant. En deltaker i studien sa: «Jeg var en del av noe mye større enn noe jeg kunne ha forestilt meg».

Psilocybin hjalp deltakerne med å visualisere tankene sine, noe som ga dem emosjonell tyngde. Pollan sammenligner det med astronauter som får se jordkloden utenfra. Astronautene visste omtrent hvordan kloden så ut fra før, men det var noe annet å se den med egne øyne. Det ga en følelse og forståelse de aldri før hadde hatt. Mange astronauter er blitt mer engasjert i miljøvern av å se jorda på denne måten. Likedan kan mennesker som tar psilocybin få et overblikk over sitt eget liv. Dette er en helt annen form for terapi enn vi er vant til i Vesten.

Hvis avhengighet er en innsnevring av perspektiv, oppførsel og emosjonelt reportoar, kan den psykedeliske reisen reversere dette, skriver Michael Pollan. Når egoet løser seg opp, får vi nye ideer om hva som betyr noe i livet.

Pollan var psykisk frisk både før og etter at han prøvde psykedeliske stoffer. Slik oppsummerer han hva han selv fikk ut av å ta stoffene med terapeutisk veiledning: «Jeg fikk innsikt i viktige relasjoner, frykt og ønsker jeg vanligvis ikke er klar over, undertrykte minner og følelser, og kanskje nyttigst av alt: Et nytt perspektiv på hvordan menneskesinnet fungerer.»