Min mann og jeg har vært mye topdog og underdog
Den som har minst behov for nærhet sitter oftest med esset på hånden. Den som trenger nærheten mest, har minst makt, skriver Kristine Storli Henningsen.
Hvorfor sliter så mange med nærheten i et kjærlighetsforhold? Enten blir det for mye eller for lite, for den ene eller den andre. Det kan synes umulig å finne den riktige balansen. Det er tilnærmelser og avvisninger og hengivenhet og tvang. Parforhold er noe av det vanskeligste som finnes.
Hvorfor i all verden holder vi på med sånt tøys, forelsker oss og flytter sammen, når det bare kompliserer livet og kan ende med et smertefullt brudd? Det er da mye enklere å være alene. Men vi trenger nærheten. Er vi single, søker vi som regel kjærligheten, den intime kontakten, hele tiden. Når vi får den, og har hatt den en stund, kan det føles som et klamt edderkoppnett vi bare vil ut av. Hvor ble det av den deilige friheten?
Vi er pattedyr med instinkt om å formere oss, og på toppen av dette fores vi opp på romantiske bøker og filmer om prinsessen som får prinsen. De lever lykkelig i alle sine dager. For oss i den virkelige verden er det dømt til å bli vanskelig. Jo mer nærhet, jo mer man flyter sammen, jo mer irritasjon og gnisninger kan oppstå senere. Det er ikke uten grunn vi er sintest på våre nærmeste. Det er helt naturlig.
Noen ganger må par gå fra hverandre, ta en pause, eller kanskje skille seg, så de får avstand nok til å puste og se hverandre og forholdet på avstand. Så kan de komme sammen igjen på en sunn og god måte. Noen opplever å ha fantastisk sex når forholdet er slutt. Allerede ved å formelt bryte et bånd, kan du oppleve en avstand som driver deg nærmere den andre igjen. Du trekkes inn i konfluensen og vil gjenopprette båndet.
Belaster vi kjærlighetsforholdet for mye, ved at vi skal prøve å være nær på så mange plan? Hjemme prøver mange av oss å være kjærester, foreldre, bestevenner og arbeidskamerater – på en gang. Det finnes ingen annen relasjon i verden vi krever så mye av. Er det mulig å oppsøke deler av nærheten andre steder, eller må den ene være alt?
Jeg satt og grublet over disse spørsmålene, da jeg fikk inn en tekstmelding fra en venninne:
Faen, så ble det dårlig stemning her igjen. Jeg ville så gjerne se ham da jeg kom hjem fra jentetur, med en gang, og så ville han vente til i morgen fordi han er sliten. Jeg hadde gledet meg sånn til å se ham! Nå lurer jeg på om han egentlig vil gjøre det slutt.
Gjenkjennelig? Mangel på nærhet gir mange rom for tolkninger. Den som har minst behov for nærhet sitter oftest med esset på hånden. Den som trenger nærheten mest, har minst makt. Det er lett å tro at topdogen har mest makt, altså den som går rundt og roper og krever. Men det er som regel den stille og lukkede personen som sitter på makten. Han gjør isen rundt seg tykkere og tykkere, jo mer den andre maser. Det ender ofte med at isen blir ugjennomtrengelig. Da blir den andre liggende utslitt på bakken med ishakken i hånden.
Ofte er den som sitter inni isen engstelig og usikker. Følelser og drama, sinne og tårer, kan være skummelt, noe man ikke vet hvordan man skal håndtere. Min mann og jeg har vært mye topdog og underdog. Jeg har vært topdogen. Da jeg ble bevisst dette, endret jeg strategi. Nå lar jeg ham være i fred når han blir stille og lukket. Så kan han krype ut av isen når han er klar. Det skjer gjerne nokså raskt om jeg ikke maser for mye og viser respekt for hans behov for beskyttelse.
Noen ganger tenker jeg: Mister jeg ham nå? Mister vi oss? Når jeg er tålmodig, kommer ofte nærheten tilbake av seg selv, som en fugl som plutselig sitter i vinduskarmen igjen. Jeg tror man kan ha godt av å kjenne at den andre forsvinner litt. Man må av og til være fjern for å kjenne seg nær. Få denne følelsen av eksklusiviteten igjen. Når det er en konstant tilgang på den andre, kan jeg kjenne det som å få Samme rett servert hver eneste dag. Det er ikke noe jeg bestiller, det bare er der, og jeg verken smaker eller setter ordentlig pris på det jeg spiser.
Fra boken «Nærhet i tastenes tid», utgitt på Flux i 2017.