Denne erfaringen dempet Janeens dødsangst

sint

Bortfallet av selvet når vi dør er en skremmende tanke. Den som allerede har opplevd egodød under en transcendent erfaring, står langt bedre rustet til å møte og akseptere tapet, skriver Emily Esfahani Smith.

Janeen Delaney ble rammet av uhelbredelig leukemi i 2005. Janeen hadde vokst opp i et kristent hjem i Michigan, men hun sluttet etter hvert å tro. I voksen alder anså hun seg selv som vagt åndelig og hentet inspirasjon fra buddhismen, men hun hadde ingen formell religiøs eller kontemplativ praksis.

Da hun ble syk, føltes mangelen på religion i livet hennes plutselig som et hull. «Jeg hadde ikke noe trossystem på plass,» sa hun, «og det plaget meg.»

Det finnes aldri noe passende tidspunkt for å få en kreftdiagnose, men for Janeen var øyeblikket spesielt vanskelig. To år tidligere, i 2003, hadde hun hatt en større hjerteoperasjon. Hun hadde knapt nok kommet seg etter denne traumatiske opplevelsen da hun fikk vite at hun hadde uhelbredelig leukemi, noe som var enda tøffere.

«Hver stor utfordring jeg har møtt, har jeg alltid klart å takle. Men etter diagnosen,» sa hun, «hadde jeg stunder da jeg bare tenkte: ‘Hvor mange utfordringer til vil du kunne klare?»

Hun følte at hun hadde mistet kontakten, kommet bort fra noe, men hun var ikke sikker på hva hun var kommet bort fra. Det var som «å være i ødemarken».

I 2008 fikk Janeen nyss om en studie ved Johns Hopkins University. Forskerne ønsket å finne ut om en transcendent erfaring, fremkalt av stoffet psilocybin, ville ha terapeutisk effekt på personer som sto overfor døden.

Psilocybin, den aktive ingrediensen i såkalt «magisk sopp», kan utløse mystiske opplevelser og følelser av ærefrykt og henrykkelse hos brukerne.

Som mange hallusinogener har den gjennom tidene blitt brukt i ulike religiøse sammenhenger. «Fra det øyeblikket jeg leste om studien», sa Janeen, «visste jeg, selv før jeg ringte nummeret, at det var akkurat det jeg hadde behov for.»

Siden oldtiden har mystikere, søkende og sjamaner over hele verden brukt hallusinogener i sine ritualer. Mange urfolk i Nord-Amerika brukte for eksempel peyote og «guddommelige sopp», og det er grunn til å tro at hallusinogener ble brukt blant de indoeuropeiske folkeslagene i moderne India og Iran i religiøse seremonier, og likedan i de eleusinske mysterier i antikkens Hellas.

Disse plantene ble oppfattet som hellige og behandlet med ærefrykt. Man trodde at de åpnet en direkte tilgang til ånder og guders verden.

De som inntok stoffene, kom inn i en transcendent verden hvor de så syner og hørte stemmer som de tolket som guddommelige. Aztekerne kalte magisk sopp for teonanácatl, eller «Guds kjød».

Roland Griffiths, forskeren som ledet studien, tillegger ikke stoffet noen guddommelige egenskaper. Men han var nysgjerrig på mystikk etter å ha meditert i tjue år, og på hvordan dette passet inn i hans sekulære verdensbilde som psykofarmakolog.

Kan en transcendent erfaring redusere den angsten Janeen og andre føler når de får en uhelbredelig diagnose?

For å finne ut av dette forberedte forskerne hver deltager grundig. Da de fikk dosene, ble de plassert i et komfortabelt rom og utstyrt med øyemaske og hodetelefoner.

Øyemasken skulle forhindre at synsinntrykk avsporet dem fra den indre opplevelsen. Hodetelefonene spilte sanger programmert av forskerne til å samsvare med topper og daler av den rusutløste opplevelsen av transcendens.

Deltagerne var blitt fortalt hva de kunne forvente å føle etter å ha inntatt stoffet, og under øktene satt to medlemmer av forskerteamet i rommet sammen med hver deltager for å gi dem støtte ved behov.

Forskerne gjorde alt de kunne for å sikre at deltagerne følte seg trygge og ivaretatt – at de ikke ville ha en dårlig opplevelse, en «bad trip».

Griffiths og hans forskerkolleger har sett på effekten psilocybin kan ha på fire grupper forskningsdeltagere: friske frivillige, engstelig eller deprimerte kreftpasienter med en livstruende diagnose, folk som ønsker å slutte å røyke og religiøse fagfolk, som prester.

Deres funn har igjen og igjen bekreftet hvor sterkt transcendente opplevelser kan bidra til å skape mening i livet – noe Janeen snart ville oppleve.

Etter å ha inntatt stoffet forble Janeen i rommet i cirka åtte timer. Hun lå på en sofa og lyttet til forskernes utvalgte musikk. I løpet av denne tiden hadde hun en klassisk mystisk opplevelse.

Hun følte at tiden stoppet; hun følte seg knyttet til noe stort hinsides all tidligere erfaring; hun ble overveldet av ærefrykt.

«Det var ikke ett atom av meg selv som ikke smeltet sammen med det guddommelige», sa hun om opplevelsen. «Du tenker på disse tingene, du har noen erfaringer som er transcendente, men så kommer den virkelig store opplevelsen, da er det som åh – herre – GUD.»

Det mest dramatiske øyeblikket for henne kom under Samuel Barbers «Adagio for strykere», som ble spilt da Janeen nådde toppen. Hun var fokusert på hvor vakkert stykket var da hun innså at pusten hennes fulgte melodien. Da musikken nådde klimaks, steg notene høyere og høyere.

Da hun nådde toppen av oppstigningen, holdt hun pusten. «Og så var stykket over, og i det øyeblikket», sa hun, «innså jeg at det var ok ikke å puste lenger. Det var en merkelig åpenbaring. Å være klar over at det var ok å slutte å puste – det var stort for meg.»

Som tilfellet var for mange av de andre kreftpasientene Griffiths har studert, oppløste Janeens angst seg. Hun var mindre redd for døden. «Når du har denne opplevelsen», sa hun, «slipper frykten taket i deg.»

Og hun fortsatte: «Det betyr ikke at jeg ikke var redd da nyren min ble fjernet, eller redd for hvor aggressiv kreften var. Men jeg måtte bare minne meg selv om det jeg sa: At når du kommer til slutten, er det ok å ikke puste.»

«Hvis du har et sterkt materialistisk verdensbilde der alt slutter med kroppens død, uten mening eller håp utover det», forklarte Griffiths, «så er døden en ganske så trist hendelse.»

Men, la han til, hvis «du har en opplevelse av transcendens, hvis du har en følelse av at alt henger sammen, og en dyp verdsettelse av liv og bevissthet; om du kommer ut av opplevelsen med eller uten en tro på himmelen eller karma eller et liv etter døden, kan du uansett kjenne hvor omfattende vår uvitenhet er i det forbløffende mysterium vi kaller liv og bevissthet.»

I Janeens tilfelle gjorde hennes mystiske erfaring at hun forsonet seg med det faktum at hun skulle dø.

«Jeg sitter på verandaen min akkurat nå», sa Janeen i 2014, «og ser plantene mine vokse, og alt som øynene mine faller på, det er universet. Du er universet, du er en del av den større helheten.»

Forståelsen av at hun var en del av noe mye større, var betryggende for henne. Det hjalp henne til å se sin egen død med nye øyne, som kun et steg i en større syklus.

Janeen sa at buddhister illustrerer dette med en sky. Dør en sky som forsvinner fra himmelen?

«Før eller senere», skriver den buddhistiske munken Thich Nhat Hanh, «vil skyen forvandles til regn eller snø eller is. Hvis du ser dypt inn i regnet, kan du se skyen. Skyen er ikke borte, den er forvandlet til regn, og regn er forvandlet til gress og gress til kyr og deretter til melk, og deretter til iskremen du spiser.»

Skyen døde ikke. På én eller annen måte var den alltid til stede i universet. Den transcendente opplevelsen hjalp Janeen til å innse at hun også på en eller annen måte alltid ville være i universet – og derfor, når den tid kom, var det greit for henne å slutte å puste. Janeen gikk bort i 2015.

Her finner du boken som teksten er hentet fra: «Glem lykke - finn mening» av Emily Esfahani Smith.