Naturen mener ikke noe om oss

I et kontoranlegg skal vi jobbe ved pulten vår. Naturen har ikke slike ensidige forventninger til oss. Åse Dragland snakker med to friluftsentusiaster, fra boken «Slik påvirker naturen oss».

Å drive med friluftsliv er noe annet enn å drive med en sport. I naturen konkurreres det ikke om å være raskere, høyere eller sterkere, og møtet med naturen er noe annet og mer enn et treningssenter der svetting, puls og bygging av muskler står sentralt. Men hva er det da?

Friluftsmannen Bjørn Tordsson mener møtet med naturen skiller seg fra vårt ensidige liv til daglig. Mens tanke, kropp og følelse i stigende grad blir skilt fra hverandre i hverdagslivet, kan vi oppleve å fungere helhetlig og allsidig i møte med naturen.

– Arbeid og studier blir gjerne intellektuelt preget. Kroppene våre sitter stive på en stol det meste av tiden, når vi ikke gjennomfører effektive treningsøkter om ettermiddagen eller kvelden i et helsestudio. Og følelseslivet blir forvist til fritiden og gjennom andrehåndsopplevelser. Vi ser ting på skjermen eller i kinolokalet som får oss til å smile, gråte eller føle empati.

– Men en kinoopplevelse kan jo også være stor?

– Utvilsomt. Men vi kan lett bli ensidige i situasjonen. Livene våre blir en slags veksling mellom ulike endimensjonale væremåter og omgivelser som har helt bestemte hensikter og faste regler. I et kjøpesenter skal vi handle, i et idrettsanlegg skal vi trene og i et kontoranlegg skal vi jobbe ved pulten vår.

Det ensidige arbeidslivet kan rett og slett ta knekken på oss.

Friluftsmannen Lars Verket fra Kristiansand forteller at han følte han «bar hodet sitt på et stativ». Det var bare hjernen som hadde verdi. I slutten av 1990-årene jobbet han fulltid i en nettavis og i tillegg med undervisning i data. En ensidig jobb som krevde «å være på» 24 timer i døgnet. Etter noen år sa det stopp, og han ble sykmeldt.

– Jeg orket ikke lenger å møte folk. Jeg klarte heller ikke å sitte stille; jeg måtte ut å gå. I en lengre periode bare gikk og gikk jeg hver dag.

– Hva oppnådde du med det?

– Jeg ble roligere. Følte at jeg i hvert fall kunne klare å gjennomføre noe. Dessuten hadde jeg noen sterke naturopplevelser som ga meg håp. Bare å se at det ble liv overalt i naturen hver vår, ga håp og viste at alt kan endre seg.

I dag er Lars Verket ansatt i helsevesenet og har friluftsliv og rehabilitering som sitt spesialfelt. Han har gitt ut flere bøker om padling og skriver mye om naturens goder i sosiale media.

– Jeg har på et vis padlet meg tilbake til livet.

Gjennom venner kom han borti aktiviteten og kjente at det gjorde godt mentalt og fysisk.

– Blant annet forsvant ryggproblemene mine etter stillesittingen i alle år.

– Hva var det i naturen som hjalp deg, tror du?

– Ikke én ting, men en ganske så variert hjelpepakke alt etter hva du velger. Mulighetene varierer fra å søke stillhet og ro til aktiviteter og mestringsfølelse. Akkurat som i naturen, tilbyr padling stillhet, rytme og enkelhet. Dette er helsebringende kvaliteter.

Naturen byr bare på seg selv. I motsetning til et ensidig arbeidsliv mener naturen ikke noe om oss. Her finnes det ingen instrukser og forventninger. Kanskje det er dette som gjør at vi også opplever improvisasjon, fantasi og innlevelse i naturmøtet?

Les mer om boken «Slik påvirker naturen oss» av Åse Dragland, som teksten er hentet fra.