Hva er ditt unike bidrag?
Det høres ut som et paradoks, men vår individuelle særegenhet er nettopp det som kan bringe oss sammen. Margaret Wheatley utforsker hva som blir tilgjengelig for oss når vi møter hverandre som fullverdige mennesker.
DE FLESTE KULTURER har en fortelling som forklarer hvorfor menneskelivet er så hardt og hvorfor det er så mye lidelse i verden. Fortellingen er alltid den samme – en gang tidlig i menneskehetens barndom glemte vi at vi alle inngikk i et fellesskap. Vi løsrev oss fra hverandre. Vi gikk til og med i stykker inni oss fordi følelsene ble løsrevet fra intellektet. Disse fortellingene lærer oss alltid at helingen bare vil finne sted når vi husker vårt opprinnelige fellesskap og samler bitene.
Hvis splittelse og adskillelse er problemet, hvordan kan da vår individuelle særegenhet bringe oss sammen igjen? Det later til at vi overalt bruker ulikhet for å fjerne oss enda lenger fra hverandre. Vi skaper unaturlige skillelinjer ved bruk av etnisitet, kjønn eller fasttømrede identiteter. Selv når vi ikke fører krig mot hverandre, definerer vi oss i økende grad ved hjelp av merkelapper.
Vi setter merkelapper på oss selv og spør andre hva deres er. (Er du Løve? A-menneske? Generasjon X?) Vi antar at vi vet hvem den andre er i samme øyeblikk som vi får kjennskap til vedkommendes merkelapp. Etter hvert som vi får det mer travelt og har mindre tid til å sette oss ned og snakke med hverandre, griper vi i økende grad etter disse hurtig-identifiseringene. Resultatet er at vi vet mindre om hverandre, men antar desto mer.
Men det å sette merkelapper på oss selv skaper langt større tragedier enn stereotypier. Identitet brukes til selvforsvar og aggresjon over hele verden. Identitet er blitt et våpen; den kommer til uttrykk i organiserte hatkampanjer mot «de andre». Det foregående århundret og begynnelsen av dette har vært fylt av terror utløst av frykt og hat. Dette er hva opphavsmytene forutsier – det menneskelige går tapt i splittelse og løsrivelse. Vi kan ikke oppføre oss som fullverdige mennesker hvis vi tror vi ikke hører sammen.
Svært få av oss ønsker å fortsette å bidra til mer hat og aggresjon. Hvis vi skal veve verden sammen igjen i stedet for å handle slik at den rakner, trenger vi nye måter å forstå mangfold og ulikhet på. Hva hvis vi nærmet oss hverandre ut ifra vår unike egenart?Vi sier ofte at alle er unike, at ikke to mennesker er like. Men hvor ofte er vi ikke villige til å gi slipp på vår egenart for å hevde en gruppeidentitet? Når jeg identifiserer meg som en hvit, amerikansk, middelaldrende kvinne av engelsk og tysk avstamning, hvor passende er den beskrivelsen? Disse kategoriene kan gi meg en personlig følelse av tilhørighet i verden, men i løpet av et helt liv er de ikke på langt nær omfattende nok til å beskrive hvem jeg er. Og hvis jeg begrenser min trang til selvutfoldelse for å holde meg på innsiden av disse fåtallige kategoriene, vil jeg bli skuffet og føle meg hemmet.Jeg kan ikke selv be om å bli sett for den jeg er og for min unike verdi. Hvis jeg vil at du skal anerkjenne evnene mine, må jeg være nysgjerrig på dine. Jeg er ansvarlig for å se etter og verdsette dine. Vi skaper rom for selvutfoldelse bare ved å ønske alle andres egenart velkommen.
De gangene vi klarer å komme bakenfor kategoriene og stereotypiene; det vil si når vi møter hverandre som interessante individer, blir vi alltid overrasket over hvem vi er. Du har sikkert også opplevd å sette noen i bås ut ifra utseende, for så å bli overrasket når de ikke passet inn i båsen. Det har skjedd meg så ofte at jeg burde ha sluttet å sette folk i bås, her er noen eksempler: løsarbeideren i lasete klær som snakket til meg om sin forkjærlighet for Shakespeare, ungdommen med blått hår og bodypiercing som fortalte om jobben sin, som bestod i å lære barn ikke-vold, fabrikkarbeidersken som leste egne dikt eller den lutfattige landsbykvinnen som inviterte meg inn i sitt skinnende rene hus. Men jeg blir fremdeles overrasket. Når vil jeg bli kvitt disse kategoriene som hindrer meg i å gledes over den du er?
Bernie Glassman, medgrunnlegger av den zenbuddhistiske Peacemaker-ordenen, sier at det eneste vi har felles, er ulikhetene våre. Når vi forstår dette, oppdager vi at vi likevel hører sammen. De fleste har opplevd å lytte til noen for derved å innse hvor ulike de er oss selv. Vi deler ikke noen av erfaringene, verdiene eller meningene deres. Men overraskende nok, når vi er ferdige med å lytte, føler vi oss mer knyttet til dem.Bernie forteller historien om to mennesker. De kunne for alltid ha blitt adskilt som følge av sinne og redsel. Bernie var leder for en gruppe som besøkte Auschwitz for å bære vitnesbyrd om utryddingsleiren og de halvannen million mennesker som døde der. Av de 150 svært ulike menneskene i gruppen, var det to som hadde all grunn til å hate hverandre. Det var den amerikanskfødte sønnen til en jødisk konsentrasjonsleirfange og den tyske datteren til den nazistiske leirkommandanten:Amerikaneren hadde i alle år hørt faren fortelle om leirkommandantens brutalitet. Det var nesten uutholdelig for ham å stå ansikt til ansikt med mannens datter i Auschwitz. Han ønsket ikke å snakke med henne. Han ville forholde seg taus. Men da de to omsider begynte å snakke sammen og utveksle historier, oppdaget de at de hadde mye til felles, blant annet den samme skammen, skyldfølelsen og tausheten. Det forventede sinne ved det første møtet utviklet seg etter hvert til et dypt og mektig bånd av forståelse og empati og endte til slutt opp i et sterkt, meningsfullt vennskap.
Slik heling er mulig fordi vi alle, til tross for vår ulikhet, har samme følelser og lengsler. Vi føler alle frykt, ensomhet og sorg. Alle ønsker å være lykkelige og leve meningsfulle liv. Denne fellesmenneskelige erfaringen opplever vi når vi lytter til en persons unike historie. Det er viktig å legge merke til detaljene og variasjonene. (Ingenting får oss til å klappe igjen raskere enn kommentaren «Jeg vet akkurat hvordan det føles.») Men hvis vi lytter taust til fortellingen og lar den andres liv få være annerledes enn vårt eget, befinner vi oss plutselig på felles grunn.
Her er noen av de felles lengslene som gjør seg gjeldende på tvers av kulturer og tradisjoner: Vi ønsker at barna våre skal holde seg friske. Vi ønsker fred og stabilitet i vårt liv og våre samfunn. Vi ønsker endringer som bidrar til å redusere lidelse. Og vi ønsker å være sjenerøse og hjelpsomme, uansett om vi er fattige eller rike. Vi ønsker å lære ting som er nyttige for oss. Vi ønsker å vite hvorfor livet vårt er slik og ikke slik; meningen med det hele.
Disse fellesmenneskelige lengslene uttrykkes på millioner av ulike måter. Hver forskjell lærer oss noe nytt om den menneskelige tilstand. I hindusimens Rigveda har de forestillingen om Indras nett. Vi er alle individuelle perler som skinner med en unik glans. Men vi er alle perler i samme vev, og hver av oss skinner utover fra vår plass i nettet og kaster glans over hverandre. Paradoksalt nok er vår unike glans også vår eneste mulighet til å se hverandre. Vi trenger lyset fra hver eneste unike perle for å kaste lys over vår egenart.
Relaterte bøker:
