Det vi frarøver sinnet vårt

Kilden til stress ligger i forholdet mellom naturen og menneskesamfunnet, skriver David Abram. Han tar oss med til urkulturer som har et helt annet forhold til naturen, og som dermed gir mennesker andre opplevelser.

’Sjamanisme’ har for mange kommet til å bety en alternativ form for terapi. Folk som praktiserer populær sjamanisme legger hovedvekten på personlig innsikt og helbredelse. Sikkert edle hensikter, men likevel underordnet og avledet fra den innfødte sjamanens fremste rolle. Det er nemlig en rolle som ikke kan fylles uten lang og vedvarende eksponering mot vill naturs skiftende karakter og mønstre.

Hvis dette er riktig, kan ikke det å etterligne en innfødt sjamans helende metoder, uten også å ta opp hans nære kjennskap til hele naturen, gjøre mer enn å bytte ut noen symptomer med andre – eller forskyve sykdommens lokalisering i menneskesamfunnet. Kilden til stress ligger nettopp i forholdet mellom naturen og menneskesamfunnet.

Dessverre kan vår kulturs forhold til den jordiske biosfæren på ingen måte kalles gjensidig eller balansert. Hver time forsvinner tusenvis av mål med ikkefornybar skog, og hver måned utryddes hundrevis av våre med-arter som følge av vår egen sivilisasjons grådighet.

Vi burde ikke være overrasket over omfanget av epidemisk sykdom – fra stadig mer alvorlige immunforstyrrelser og krefttyper, til utbredte psykologiske plager, depresjon, hyppigere selvmord, økende antall drap i hjemmet og massemord som begås uten åpenbar grunn av ellers åndsfriske personer.

Fra et animistisk perspektiv ligger den klareste kilde til all denne smerten, fysisk og psykisk, i den unødige volden som vår sivilisasjon øver mot jordens økologi. Bare ved å fjerne eller dempe den siste kan vi klare å helbrede den første. Det gir fremragende og innlysende mening så snart vi erkjenner hvor avhengige vi er av de utallige andre organismene vi har utviklet oss sammen med.

Når vi er fanget i endeløse floker av abstraksjoner og hypnotiseres av teknologier som bare speiler oss selv uten noen videre innsikt, er det altfor lett å glemme vår kjødelige tilhørighet i en mer-enn-menneskelig matrise av sansning og sensibilitet.

Menneskekroppen er utviklet i delikat vekselvirkning med et mangfold av mønstre, lyder og former hos en besjelet jord. Når vi stenger for disse andre stemmene, og fortsetter å dømme disse andre sansemåtene til utryddelse og glemsel, frarøver vi våre egne sanser integritet, og våre egne sinn den sammenheng de er knyttet til. Bare i kontakt og utveksling med det ikkemenneskelige er vi fullt ut menneskelige.

Møter med urkulturers magikere og klarsynte endret sansene mine. Jeg ble stadig mer mottagelig for inntrykk og anrop fra ikkemenneskelige ting. Mens jeg strevde med å tyde magikernes gester og forstå deres stadige referanser til makter jeg verken hadde sett eller hørt, begynte jeg å se og høre på en måte jeg aldri hadde gjort før.

Når en magiker snakket om en makt eller et ’nærvær’ i et hjørne av huset, lærte jeg å legge merke til strålen av sollys som sivet inn gjennom en sprekk i taket og kastet lys over en søyle med fykende støv. Jeg skjønte at lyssøylen virkelig var en kraft, noe som påvirket luftstrømmene med sin varme og som sannelig også påvirket hele stemningen i rommet. Selv om jeg ikke bevisst hadde lagt merke til dette, hadde det allerede formet opplevelsen.

Ørene begynte å ta til seg fuglesangen på en ny måte – ikke bare som melodisk bakteppe for menneskers tale, men som meningsfull tale i seg selv – en tale som besvarte og kommenterte hendelser i landskapet rundt. Jeg lærte å senke farten når jeg gikk etter grusveiene, for å føle forskjellen mellom et nærliggende fjell og et annet lenger borte, eller for å kjenne på nærværet av en spesiell eng på en tid av dagen når stedet har en spesiell kraft og byr frem unike gaver (etter hva den lokale dukun hadde fortalt meg).

En kraft ble formidlet til sansene gjennom hvordan trærnes skygger falt i denne timen, og gjennom lukter som akkurat da dvelte ved gresstoppene uten å blåse vekk, og andre elementer jeg bare kunne skille ut etter flere dager med stansing og lytting.

Gradvis begynte andre dyr å ta meg inn i sin verden, som om en kvalitet ved kroppsholdningen eller rytmen av pusten min hadde avvæpnet dem. Jeg kunne stå ansikt til ansikt med aper og store firfisler og de vek ikke unna når jeg snakket. Isteden lente de seg fremover, tilsynelatende nysgjerrige.

Da jeg var på Pangandaran, et naturreservat på en halvøy som stikker ut fra sørkysten av Java («et sted av mange ånder» ble jeg fortalt av fiskere), steg jeg ut av en treklynge og møtte blikket til en av de sjeldne og vakre bisonoksene som bare finnes på denne øya. Øynene våre hektet seg i hverandre. Oksen snøftet og jeg snøftet tilbake, oksen dreide på skuldrene og jeg dreide overkroppen, jeg kastet med hodet, og den kastet med hodet til svar.

Jeg var fanget i en ikke-verbal samtale med denne andre, i en duett av gester som min bevisste viten hadde lite å gjøre med. Det var som om kroppen plutselig var motivert av en visdom eldre enn sinnets tanke, som om den ble holdt og beveget av en dypere logikk, den samme logikken som kom til uttrykk i denne andres kropp, i trærne og i den steinete bakken vi sto på.

Les mer om boken «Sansenes magi», som utdraget er hentet fra.