Livskvalitet er hva vi føler, ikke hva vi har

Vi kan søke både nytelse, lykke og perfeksjon uten å ødelegge miljøet slik vi har gjort i senere tid, skriver Arne Næss (utdrag fra boken «Dyp glede»). 

Det viser seg nå at den globale økologiske krisen ikke kan overvinnes uten at de rike nasjonene påtar seg en helt annen og mer aktiv rolle enn de hittil har hatt. Man kan ikke vente av folk i Bangladesh at de skal forandre mye av sin levemåte. Men vi kan forandre vår levemåte og vi må forandre den.

Vi må regne med at levestandarden hos oss må gå vesentlig nedover og i de fattigste landene må levestandarden øke vesentlig, uten at vi behøver å tenke oss at det i fremtiden vil bli samme nivå på levestandarden over hele verden. Da vil målet for oss i de rike nasjonene være å opprettholde eller til og med øke livskvaliteten under sterk nedgang i materiell levestandard.

Livskvaliteten er da definert som, hvis man bare skal bruke ganske få ord, hvorledes man føler det, ikke hva man har men hva man føler, altså om man føler seg akseptert på arbeidsplassen, i familien, andre steder, om man føler at det er en meningsfull jobb man har og så videre. Så det er de grunnleggende måtene man føler seg på, og det kan man da ikke spørre direkte om, men livskvalitetsundersøkelser forutsetter minimum en hel dag hvor man er sammen med et menneske, hvor man er sammen med mennesket i dets forskjellige gjøremål og situasjoner.

Livskvalitetsundersøkelser er derfor uhyre mer kostbare enn de statistiske undersøkelsene over hvor mange kvadratmeter og kubikkmeter bolig man har, om man har telefon eller ikke, om man har en, to eller tre biler i familien, osv. Derfor er det fryktelig mange færre livskvalitetsundersøkelser enn det er nivåundersøkelser om hva man har.

Hva vi altså ser frem til er å opprettholde eller øke livskvaliteten forbundet med denne materielle nedgangen. I livskvalitetsundersøkelsene spiller gjennomsnittsberegningene liten rolle. Det er spørsmål om nivået hos den del av befolkningen som har lavest livskvalitet og hva som kan gjøres for å heve denne. Det blir ikke rom for nye spørsmål om gjennomsnitt slik det nesten alltid er når det gjelder levestandard.

Det er de rike landene som må ta et tak, ikke bare med penger, man også med arbeidskraft, og med enkel industri som for eksempel enkle ovner slik at folk kan få varm mat og oppvarming om vinteren uten å ødelegge de siste skogene, eller dra inn til storbyer som overhodet ikke kan tilby et menneskeverdig liv der. Det er disse tingene den rike verden må bidra med, og da må vi ha en minoritet i de rike landene som ikke bare ser på nytten av fri natur og skog, men som har et emosjonelt grunnlag som gjør at de er villige til å ofre en hel del, sin stilling, og ta annet arbeid enn man ellers ville valgt. Hvis man er lærer; lære andre ting, få kjeft av administrasjonen og andre store grupper.

Ordet «ofre» er interessant der, fordi hvis gløden i det man foretar seg er stor nok, så føles offeret fryktelig lite. Vi vet jo at nordmenn sliter, kaver og fryser ute mens stemningen man er i, altså hvordan man føler seg, er helt på topp. Så det vi må ofre ved å gå ned i levestandard, det ville vi ta på strak arm.

Enten vårt høyeste mål er nytelse, lykke eller perfeksjon (bragd av en eller annen art), har ingen påvist at vi behøver å ødelegge miljøet i den målestokk vi har gjort.

Les mer om boken «Dyp glede» av Arne Næss og Per Ingvar Haukeland, som teksten er hentet fra.