Det skjulte håpet

Er det håp for fremtiden? Av en eller annen grunn synes vi fortapt i en fortid som vi sleper med oss inn i fremtiden — sammen med alle uvaner vi har lagt oss til gjennom tidene. Slik bare er det, er det lett tafatte refrenget. Som om vold stanser vold. Som om mer produksjon av unødige ting fjerner fattigdom. Som om mer konsum gjør oss lykkeligere. Hele vår smarte industri og alle smarte dingser hjelper fint lite hvis planeten ikke vil samarbeide med oss lenger.

Julen er håpets tid. Med den stillhet og ettertanke vi makter å legge inn rundt nok et vintersolverv — og nok en gang på vei mot lysere tider. Hva står egentlig Flux for? Det er et spørsmål vi har fått mange ganger. Det enkle svaret er at Flux står for bevegelse og flyt; Flux lar seg ikke fange. Vi kan ikke la være å søke sammenheng, en sammenheng som nødvendigvis strekker seg inn i fremtiden. Vi må tro at fremtiden er åpen for deg og meg og våre skjøre lengsler.

Lykken ligger ofte i lengselen, i melodien du plystrer på, i den gode følelsen du ikke helt kan plassere. Vevet inn i dette finner vi håpet og bak håpet demrer vissheten om en høyere himmel og dypere grunn.Det finnes noen enkle spørsmål: Hva er det egentlig som driver oss bak de små spillene, bak de kjente normene og forventningene? Hva med dette litt større vi kaller Gaia og det enda litt større vi kaller Kosmos. Hva med det innerste i oss selv? Og i naboen for den saks skyld. Hvordan skal vi forholde oss til de virkelige dybdene i tilværelsen?

Tross all forvirring og fragmentering i vår sivilisasjon henger ting sammen på mangfoldige og merkverdige måter. Det er påvist på mange plan. På mikronivå gjennom kvantefysikkens sammenfiltring og gjennom en bemerkelsesverdig koherens både i biologi og kosmologi. Fysikeren og filosofen David Bohm kaller det en universal, unbroken wholeness in flowing movement. Vi trenger å få mer av disse forbindelsene inn i våre daglige liv.

I julen snakker vi om julemysteriet. Saktens et mysterium slik vi får det fremstilt. Og takk og pris for mysteriene. Selv om trivialiseringen kan synes like endeløs som undringen – det er bare et tre… bare en snøfille… bare en stjerne (ingen UFO)… bare en drøm… (ingen virkelighet) — og selv om sarkasme og ironi alltid vil prøve å flate ut mysteriet. Redusering, ironisering, banalisering. Det stikk motsatte av håp, tillit, skaperkraft.

Saken er at vi snubler i mysterier hvor vi står og går. Små og store mysterier. Et frø, et barn, en bekk, et smil, en drøm, en stjerne. Vitenskapens store puslespill — om naturen, om menneskenes liv og virke og tanke. Proppfullt av mysterier. Endeløs forundring. Hvordan henger det egentlig sammen? Alt sammen? I undringen er det håp. Og det er godhet, glitter og glede på undringens vei.I essensen av fast og flytende og alt det subtile og finurlige finner vi det virkelig store miraklet: at noe i det hele tatt er. Noe vi kan sanse, gruble over, takle, bearbeide, dele. Her og nå. Komplett med ånd, sjel og materie.

Presis der befinner vi oss, i det grenseløse skjæringspunktet mellom fortid og fremtid, i dette evige øyeblikket vi kaller NÅ. Trygt forankret i det uvisse. Liten grunn til å oppsøke annen spenning enn det. Mer enn nok for oss — hvis vi er der med en smule bevissthet.

Det bibelske håp frister en litt anonym tilværelse mellom tro og kjærlighet. Ordet «håp» kan virke vagt, kanskje litt passivt, kanskje naivt. Men håpet er en subtil drivkraft for intensjon og vilje, og det subtile kan være fullt av kraft og potens.Håpet er ikke skrudd fast i fortiden men uttrykker tillit til fremtiden, som en aktiv kraft og medhjelper til å skape fremtidens virkelighet.

En verden som skal oppfylle våre håp må finne et nytt samspill mellom individ og fellesskap, med de mange samfunn som det mindre fellesskapet og Gaia som det større fellesskapet.Det betyr bevissthet om helheten, om å handle der vi til enhver tid befinner oss, men ut fra universelle prinsipper om samarbeid med naturen og med hverandre. Det betyr oppmerksomhet om den faktiske prosessen mer enn om abstrakte ideer. Hvis vi virkelig er til stede og er villige til å forholde oss dypt og redelig til hva vi står oppe i, kan det hende fremtiden vil ta vare på seg selv.