Vi må ta maten tilbake

Kari Gåsvatn skriver om den fremmedgjorte maten i butikkhyllene, og hvordan vi gjenskaper et matdemokrati.

I matbutikken går jeg fortapt langs hyllene og leter etter noe spiselig. Mye mat er bearbeidet og emballert i fancy pakninger som lover sunnhet. Et sted langt der inne mellom emulgatorer, aromaer, konserveringsmidler og fargestoff, og ekstra salt, sukker og fett, finnes det et råstoff som kommer fra en åker eller et fjøs.

Mye mat er merket med liten skrift, men blir vi klokere av den? Hvor og hvordan er råstoffet produsert, og hvor mye er råstoffet tatt fra hverandre og sydd sammen igjen? Kommer koteletten fra en gris som har hatt det godt? Har dyra som den importerte osten kommer fra, spist fôr som er genmodifisert og sprøytet med glyfosat og andre pesticider? Hvor trygge er egentlig sprøytemidlene?

Spørsmålene står i kø, og jeg måtte være ernæringsfysiolog, kjemiker, agronom, dyrlege, kokk, kontrollmyndighet og mye annet for å kunne svare. Det er en del av fremmedgjøringen at landbruket og maten er overlatt til eksperter.

Men du må ikke være ekspert for å forstå at maten er fremmedgjort. Det er nok å se på ei hylle i en velfylt butikk. Selv bønder blir fremmedgjort når økonomiske eksperter forteller dem at de er ulønnsomme, og at de må underkaste seg kravet om å bli «konkurransedyktig på verdensmarkedet».

Egentlig er jeg ikke så interessert i mat og vil helst bruke tida på noe annet, på kunst, skjønnlitteratur og slikt. Jeg er ikke av dem som kjøper halve slakt, lager pastaen selv og ser ned på dem som tyr til posesuppe. Det er mye matsnobberi, der mat brukes for å markere status og overlegenhet.

Når jeg har begynt å interessere meg for mat og forsvare den, er det fordi jeg er redd agrokonsernene, finanskapitalen, matindustrien og matvarekjedene er i ferd med å ødelegge maten og landbruket, ta fra oss et felles gode, og gjøre det til en forretningshemmelighet.

Vi må ta maten og landbruket tilbake. Fiskeriene også. Hele verdikjeden. Maten må tas tilbake av dem som dyrker den, og av oss som spiser. Det er det som kalles matsuverenitet i internasjonal debatt. Matsuverenitet må ikke forveksles med matsikkerhet. Matsuverenitet betyr at et samfunn selv har kontroll over maten, at maten ikke er overlatt til eksperter, investorer, dagligvarekjeder og andre konserner.

Vi må gjenskape matdemokratiet, sier Olivier De Schutter, FNs tidligere spesialrapportør for mat. Han er opptatt av at folk kjenner seg maktesløse overfor det representative demokratiet og er på leting etter nye former for deltakelse ut over det å gå til urnene hvert femte år. Alternative matsystemer kan betraktes som et bidrag til et mer demokratisk samfunn der alle kan delta i å skape framtida, sier han.

En fascinerende tanke: Dersom mat- og landbrukspolitikken blir mer demokratisk, er det et bidrag til mer deltakelse og folkestyre generelt. Mat er grunnleggende i livet og kan ikke overlates til konserner eller andre som er forpliktet til å skaffe aksjonærer profitt. Dersom vi tar maten tilbake, blir vi i større grad deltakere i eget liv og eget samfunn. Andelslandbruk og andre former for solidarisk landbruk og abonnementsordninger, dyrkingskasser og parseller er måter å ta maten tilbake på.

Hva er bærekraftig og klimavennlig mat? Forskernes, helsemyndighetenes, politikernes og reklamens svar spriker i alle retninger. Det er tusen meninger om hva som er sunn mat, og om hva som er klimavennlig mat. Hvem skal vi lytte til?

Det som selges som sunt, er ofte lureri. Produkter som framstilles som sunne eller klimavennlige, viser seg ofte å være det motsatte. Kanskje er det meningen at vi skal være forvirrede og usikre forbrukere. Da er vi lettere å manipulere for aktører som vil ha gjennomslag for en bestemt agenda for mat og landbruk.

Jakten på privat sunnhet kan være en avsporing og havne i en egoistisk blindgate. En prektighet og moralisme som sier at jeg spiser bedre enn deg, har ingenting med matdemokrati å gjøre. Dersom vi skal ta maten tilbake, må vi se lenger enn til egen tallerken og egen helse.

Ja, mat fører til sykdom hos mange. Juksematen har hovedansvaret for store folkesykdommer som diabetes. Men også de som produserer maten, blir syke. Eksotisk, importert såkalt super food som skal gjøre oss supersunne, kan være produsert under tvilsomme sosiale og økologiske betingelser.

Hva med sunnheten til jorda, plantene og samfunnet der maten blir til? Hva slags mat er bra for det landskapet der maten kommer fra, og for det landskapet jeg bor i? Matretter er fra gammelt skapt i samspill med landskap, jordsmonn, dyr og klima, som del av et samfunn og lokal matsuverenitet.

Når mat fraktes på kryss og tvers av kloden, bidrar det til fremmedgjøring av maten. Usikkerheten øker dess lenger bort vi kommer fra den lokale bonden og den lokale fiskeren. Hvor mye av primærprodusentens innsats kan identifiseres i butikken? Før visste folk at det var et levende menneske som sørget for mat, at maten kom fra naturen, fra et gårdsbruk, fra en båt.

De visste at maten var en del av naturen og de grenser naturen setter. Nå er både bonden og fiskeren ofte rasjonalisert bort, særlig i vår del av verden. Investorer og konserner overtar, ofte med tilhold og kontor i et annet land eller kontinent, og uten forståelse eller interesse for de grensene naturen på stedet setter. Derfor driver det industrielle landbruket rovdrift på naturen, rovdrift på det som er grunnlaget for maten.

Urbant landbruk kan være en strategi for å ta maten tilbake. Men vi kan gjøre det bare i samarbeid med bøndene. De få bøndene som er igjen, vel å merke i industrialiserte land, og som ikke løper fortere og fortere for å holde tritt med industrilogikken.

Les mer om boken «Geriljahagen», som teksten er hentet fra.