Slik ødelegger industrilandbruk for fattige land

Fri verdenshandel har rykket bort grunnlaget for lokalt produsert mat og ført til hungersnød i fattige distrikter som tidligere hadde nok mat. Ove Jakobsen skriver om Vandana Shivas engasjement for bærekraftig matproduksjon.

Vandana Shiva ble født i India i 1952. Hun er kjent for sitt brennende engasjement for økologisk landbruk, rettferdig fordeling av ressurser, demokrati, fred og økofeminisme. Ifølge Shiva er tilgangen til ren og ernæringsriktig mat en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling.

Industrielt landbruk som måler produktivitet i avkastning per areal dyrket mark, fanger ikke opp alvorlige negative bivirkninger. Hun påpeker blant annet at industrielt landbruk krever mye større landområder enn det som kommer frem i produktivitetsmålene.

Landbruket i Europa er avhengig av import av innsatsfaktorer fra andre deler av verden, som utgjør syv ganger det dyrkede arealet i Europa. Bruken av kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel i industrielt landbruk har i tillegg negative konsekvenser for jord og vann. Resultatet er at det industrielle landbruket er et ineffektivt og kapitalintensivt system, preget av høyt forbruk av kjemikalier og fossil energi.

Hun refererer til undersøkelser fra Cornell University som viser at det i industrielt landbruk går med 10 enheter energi for å produsere 1 enhet energi i form av mat. I tillegg reduseres kvaliteten på produktene, noe som i neste omgang bidrar til å skape helseproblemer i befolkningen. Maten er ikke sunnere enn den jorden den er dyrket i.

Som alternativ argumenterer hun for økologisk landbruk basert på lokale innsatsfaktorer og som omsetter varene i den regionen de er dyrket. I de områdene i India der småskala landbruk fortsatt eksisterer, produserer bøndene nok mat til befolkningen. Konklusjonen er at den mest fornuftige løsningen er økologisk landbruk som bidrar til godt biologisk mangfold og god helse både i jorden og hos mennesker.

Vandana Shiva påpeker at den globaliserte økonomien fører til at mennesker som lever av mat de selv har produsert, i stedet for å kjøpe kommersiell junk food, defineres som fattige. Det samme gjelder mennesker som produserer egne klær av lokale råvarer i stedet for å kjøpe masseproduserte klær produsert av syntetiske stoffer som kan være skadelige både for mennesker og natur.

Konsekvensen er at samfunn som defineres som fattige i Vesten, ikke nødvendigvis preges av lav materiell standard eller lav livskvalitet. Tvert imot hevder hun at tilgang på sunn mat og rent vann, bærekraftig natur, sterk sosial og kulturell identitet bidrar til livskraftige samfunn med høy individuell livskvalitet.

Det største problemet i mange fattige land er at eiendomsretten til jord og vann overtas av multinasjonale selskaper, som i neste omgang selger «produktene» til lokalbefolkningen. Det samme skjer når vestlige bedrifter tar patenter på såkorn. Når naturgoder som tidligere var fritt tilgjengelig, omsettes på markedet, blir bøndene tynget ned av en økende gjeldsbyrde. På denne måten mener Shiva at den globale kapitalismen har bidratt til at Europa og USA har akkumulert rikdom som i stor grad er basert på ressurser hentet fra land i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Shiva påpeker at fri verdenshandel har rykket bort grunnlaget for lokalt produsert mat og ført til hungersnød i fattige distrikter som tidligere hadde nok mat. Bøndene i fattige land som India kan ikke konkurrere med et sterkt subsidiert vestlig landbruk, som dumper produktene sine på det globale markedet.

For å snu utviklingen kreves det derfor andre tiltak enn å øke verdenshandelen. Økt eksport av landbruksvarer er ikke noen god løsning for fattige land, fordi matproduksjonen til egen befolkning blir skadelidende når produksjonen blir tilpasset etterspørselen i den rike del av verden. Shiva hevder at når bøndene produserer blomster og grønnsaker for eksport, legges samtidig grunnlaget for lokal matmangel. Det er ikke mulig å løse problemene ved å sette inn mer av de tiltakene som har skapt problemene.

Shiva arbeider ut fra en idé om at demokratiet må utvikles nedenfra, ved å skape engasjement blant folk flest. Desentraliserte beslutningsprosesser bidrar til å styrke folks opplevelse av medansvar. Derfor har hun tatt initiativ til etablering av dialogbaserte folkebevegelser i mange deler av verden.

Les mer om boken «Økologisk økonomi» av Ove Jakobsen, som teksten er hentet fra.