Risikabel medisinering av eldre

Hva kan gjøres med overmedisinering i eldreomsorgen? Her følger et utdrag fra Åse Draglands bok «Medisinering med bismak».   

Jeg vet ikke når doseringsbrettene kom på banen i eldreomsorgen, men det måtte jo bety at medisinforbruket ble så stort at gamle folk ikke greide å holde oversikten. I dag er det ifølge Folkehelseinstituttet, helt vanlig at eldre som bor hjemme, kan stå på over 15 reseptbelagte medisiner i løpet av et år.

Hva er det som har skjedd i løpet av en generasjon når det gjelder medisinbruk? Min mormor ble 99 år. 88 av de årene levde hun hjemme under samme tak som mine foreldre og oss søsken. Det fantes ingen hjemmehjelp som kom med medisiner på 60 og 70-tallet. Jeg har spurt søsknene mine: Husket dere at mormor tok faste medisiner? Nei. Jeg tror ikke det var mye annerledes med andre gamle folk på bygda. De hadde nok sine plager. Og mange hadde sikkert faste medisiner. Men fra det til dagens medisinflod?

Christine Gulla, som i dag er sykehjemslege og fastlege på Askøy utenfor Bergen, er krass i tonen. Hun har i sin doktorgrad funnet ut at hver fjerde pasient på sykehjem bruker sovemedisin, og synes dette er merkelig siden sovemedisin fungerer maks én måned, men pasientene står på medisinen år etter år.

«Dette er ille siden medisinering med Xanor, Sobril, Valium og Vival (benzodiazepiner) har en rekke bivirkninger som er ugunstige for eldre, som økt falltendens, søvnighet og økt risiko for kognitiv svikt».

Hun trekker fram at dødeligheten ved lårhalsbrudd etter fall, er høy, og at man tror medisinene gir økt risiko for demens. I tillegg skaper sovemedisin nye behov. Om man fortsatt ikke får sove, gis pasientene ofte nye medisiner.

Ved Bekkelagshjemmet i Oslo har sykehjemsoverlege Pernille Bruusgaard mer enn halvert medisinbruken. Argumentet hennes for å gjøre dette, er at de eldste riktignok er de sykeste, men de tilhører også gruppen som tåler medisiner dårligst. Hun forteller, som mange andre, at når pasienter flytter inn på sykehjem, har de gjerne med seg en lang medisinliste. Noen pasienter kommer inn med 12, 15 eller opptil 20 ulike legemidler på sin liste.

«Legene som skriver det ut, aner ikke hvordan det påvirker pasienten. Jeg blir nysgjerrig på hvem pasienten er bak alle disse medisinene», sier hun til Dagens Medisin.

Gjennom å ta vekk medisiner har Bruusgaard opplevd at pasienter har blitt helt forandret. Noen får tilbake språket, blir mer våkne i blikket og mer mottakelig for samtaler, men det mest vanlige er at ingenting skjer. Det kan fjernes mange medisiner uten at det merkes på pasienten. En sjelden gang får de tilbake symptomer på det de er blitt behandlet mot. Da trapper legen opp igjen, ifølge Bruusgaard.

Bruusgaard er også kilden til en graverende historie fra Bekkelagshjemmet der de fikk inn en pasient som hadde stått på fire tabletter Paracet i døgnet i over fire år. Det sto ingen steder i journalen hvor pasienten hadde smerter, og han var fortsatt smertefri da medisinene ble tatt bort.

«Det vil si at pasienten muligens har fått nesten 6000 tabletter, uten å ha behov for det. Det er en grov feilbehandling å gi medisiner til folk mot noe de ikke feiler lenger», mener Bruusgaard.

At det er mulig å fjerne medisiner på sykehjem, finner jeg også i et annet eksempel. På demenshjemmet Dagmarsminde i Danmark har de faset ut alt av antipsykotika og beroligende medisiner. De første legene som demenshjemmet kontaktet, var skeptiske til forslaget, så et annet legesenter som var med på tankegangen, ble kontaktet. I stedet for medisiner fikk beboerne mer struktur, berøring og fellesskap.

Legen som sa ja til utfasing av medisiner, Joachim Nordahl hos Gribskov lægecenter, var med på å lage en individuell plan for de ti beboerne. Han sier at fra et legefaglig ståsted, må man vite hva sykehjemmet står for, og må kjenne alle. Når man har fått medisiner i noen år, kan det påvirke demente negativt – kognitivt sett. Derfor er det viktig å forsøke å fase ut medisiner som et tiltak mot overmedisinering.

Nedtrappingen på det danske sykehjemmet skjedde langsomt, og med ett preparat om gangen. Det ble ikke observert noen negative reaksjoner. Tvert imot har det blitt både kognitive og fysiske bedringer. Men det er viktig at medisinene erstattes av andre tilbud. Her har demenshjemmet en hel pakke å tilby og gode måter å stimulere beboerne på i tett kontakt med alle. Ventelistene inn til Dagmarsminde har vært så lange at stifteren, May Bjerre Eiby, i 2018 åpnet et nytt hjem for demente på Frederiksberg.

Redaktør Barth Tholens i Sykepleien oppsummerer hele dilemmaet med medisinering av eldre, slik:

«De kortsiktige gevinstene ved pillebruken gjør det vanskelig å få øye på de langsiktige skadene. Når en pille først virker, vil pasienten nødig gi slipp. Når pasienten nødig gir slipp, vil sykepleieren nødig ha bråk med legen for å få vedkommende over på noe annet. Dermed fortsetter man som før.

Pillene som skal være en del av løsningen for pasienter med angst- og soveproblemer, blir dermed en del av selve problemet. Pillenes pris er at de ved langvarig bruk – utover den anbefalte tiden som produsentene opplyser om i Felleskatalogen – fanger pasientene i en vond spiral. De trenger stadig større doser for å oppnå samme effekt.

Dermed øker også det opprinnelige problemet i styrke og omfang. Det er fornuftig å oppfordre alle aktørene i helsesystemet til å gasse ned. Leger, sykepleiere og pasienter bør alle ta et selvstendig ansvar for å slakke ned på farten», oppfordrer han.

Les mer om boken «Medisinering med bismak», som teksten er hentet fra.