Snakker vi til oss selv, gjennom hverandre?

Av Jørgen Rafn

Syv år etter at jeg flyttet fra Tromsø lå det et postkort i postkassen min. En nydelig akvarell av Hurtigruten i et Nordnorsk landskap prydet framsiden, og selve kortet var fylt til randen av håndskrevet tekst. Jeg hadde ikke snakket med Maria siden studietiden, og ble svært glad da jeg kunne lese hennes beretning om studieavbrudd, en reise til Russland med et lengre opphold i et ortodokst klostersamfunn, og siden fornyet studielyst.

Jeg minnes stadig samtalene våre. Det var ikke opplagt at vi skulle finne tonen – hun som personlig kristen og jeg som agnostiker som snuste på buddhismen. Mest av alt husker jeg en gjensidig undring og nysgjerrighet. Til tross for at vi hadde svært forskjellige syn på flere områder, var det som om vår felles utforskende undring gav kommunikasjonen en ny dimensjon. En dag vi sam-talet over lunsj i universitetskantina slo det meg at denne dialogiske åpenheten ikke er så vanlig. Jeg husker at jeg tenkte; «Som oftest snakker vi ikke MED hverandre. Vi snakker på en måte til oss selv, gjennom det vi sier til hverandre». Hvor ofte har du vel ikke opplevd det; at du eller samtalepartneren ikke egentlig lytter så veldig, men mest sitter og tenker på hva man selv skal si når den andre slutter å snakke? Eller at man lytter mest for å se hvor man er enig eller uenig.

Den gang visste jeg lite om dialog, men kanskje var det noe med måten vi både lyttet og uttrykte oss på. Maria forsøkte ikke å overbevise meg om noe. Hun hadde ingen tydelig agenda. Snarere utviste hun nysgjerrighet for mine livsvalg, og jeg for hennes. Hvorvidt vi var enige eller uenige var på en måte sekundært, og det ledet til at vi lyttet og snakket på en annen måte – mer romslig, kanskje. Ikke så låst i å forsvare våre synspunkter. Det som tidvis syntes å løfte kommunikasjonen, var et gjensidig ønske om å forstå den andre «fra innsiden». Hva er det som driver ham/henne? Hva er det som gjør at han/hun tenker slik? Fremfor å kontre med sine motsvar, stilte Maria meg spørsmål: «Hva er det som gjør deg nysgjerrig på Buddhismen?» eller «Hva var det som gjorde at du søkte der, og ikke i Kristendommen?». Jeg ble utfordret, men så mildt og vennlig at det var mulig for meg å forbli mer åpen. Uten at det var så bevisst, utforsket vi det som «forenet» oss; en felles søken etter mening, en delvis misnøye med aspekter ved majoritetskulturen, en interesse for det mer sjelsmessige ved tilværelsen, og en forholdsvis radikal forståelse av nestekjærlighet. Bakenfor våre forskjeller lå noen tidvis sammenfallende behov og interesser.

Jeg tror fremdeles at jeg snakker mest til meg selv; at teksten du nå leser på en måte er min pågående indre dialog med meg selv. Kanskje treffer det noe i din indre dialog også – kanskje ikke. Hva betyr det egentlig å sam-tale med noen?