Uperfekte foreldre

«Uperfekte foreldreøyeblikk blir til gaver når barna våre ser på at vi prøver å finne ut hva som gikk galt og hvordan vi kan gjøre det bedre neste gang», skriver Brenè Brown i The Gifts of Imperfect Parenting. Hun er inne på et tema som til stadighet diskuteres i dagens samfunn: Hvordan mestre foreldrejobben bra nok? Og hvor bra er bra nok? Det mangler ikke på velmenende råd til foreldre – både fra kjente og kjære, fra fagfolk, podkaster, bøker og artikler. Men hva koker det ned til? Hva er det viktigste vi behøver å ta med oss på veien?

Brenè Brown har i en årrekke forsket på mennesker, sårbarhet og skam. Hun ville komme til bunns i hvilken betydning disse ulike følelsene og mekanismene har. Daniel Siegel og Tina Payne Bryson har gjort det til sine livsoppgaver å forstå barn, barns hjerneutvikling og hvilke premisser dette legger for interaksjonen mellom barn og deres omgivelser. Gabor Matè, Bessel van der Kolk, Franz Ruppert, Peter Levine og Bruce D. Perry har alle gravd dypt inn i menneskesinnet for blant annet å forstå hvilke konsekvenser det får, dersom vi som barn ikke får våre emosjonelle behov møtt.

Tilhørighet, lykke og den destruktive skammen

Alle friske mennesker føler skam, i større eller mindre grad. Det er en naturlig del av vårt følelsesregister. Uten evne til å føle skam, har vi heller ingen evne til eksempelvis empati. Men det som ødelegger mest for vår følelse av tilhørighet, kjærlighet og egenverd er nettopp skam som får for mye plass. Brown definerer skam som «the fear of disconnection». Er det noe med meg som gjør at jeg ikke fortjener tilhørighet og kjærlighet? Brown sier at meningen med tilværelsen vår er å høre til. Dette er helt avgjørende for oss som individer.

Brown fant at de menneskene som kjente seg mest tilfredse og lykkelige i livet, var de som oppga at de hadde en sterk følelse av tilhørighet. På den andre siden har vi gruppen av mennesker som mangler denne tilhørigheten. Årsaken er gjerne at de selv ikke tror eller mener de fortjente det. Dette er ifølge Brown faktisk den eneste variabelen som skilte de to gruppene mennesker. Hva avgjør så hvilken gruppe mennesker vi tilhører?

Viktigheten av tilknytning

Vår individuelle følelse av egenverd programmeres i oss fra vi er små. Her er det med andre ord våre primære omsorgspersoner som har den aller viktigste jobben. Tilknytning er et sentralt ord. Som små barn er vi programmert til å være dypt tilknyttet våre omsorgspersoner. Vi ønsker å høre til og er villig til å tilpasse oss mye for at våre foreldre skal knyttes til oss. Dette har fra tidenes morgen fungert som en effektiv overlevelsesmekanisme. Det sørget for beskyttelse når vi var som mest sårbare og hjelpeløse. Det er denne tilknytningen vi som foreldre bør ha hovedfokus på, i følge disse fagfolkene. Klarer vi å skape en trygg og solid tilknytning mellom oss og barnet, legges et avgjørende grunnlag for barnets videre resiliens, en slags buffer for andre emosjonelle belastninger senere i livet.

Tilknytningen kan derimot komme til skade dersom barnet opplever å bli møtt med mangel på aksept når det er sårbart og viser frem sine innerste følelser. Dersom gråt blir møtt med sinne, eller sinne blir møtt med fordømmelse. Dette gir barnet en følelse av at omsorgspersonenes kjærlighet er betinget, fremfor ubetinget: «Jeg elsker deg, men ikke når du x eller y». «Du fortjener kun min omsorg når du x eller y». Dette er med på å påvirke barnets hjerne, barnets opplevelse av selvverd og dermed også barnets psykiske helse. Barnet programmeres på denne måten med mønstre for hvordan det senere i livet kan og bør respondere i relasjon til andre mennesker.

Vårt eget indre barn

Alle foreldre vet imidlertid at det ikke alltid er enkelt å skulle romme et gråtende barn hundre prosent. Det faller oss ikke alltid lett å møte høylytte «negative» følelser med ro, kjærlighet og forståelse. Ofte er årsaken programmering fra vår egen barndom. Det kan være at vårt eget indre barn fortsatt behøver å bli sett, hørt og rommet og at vi derfor trigges av en slik situasjon – og at vi selv derfor ikke evner helt å romme barnet med hele dets følelsesaspekter. Kanskje bærer vi selv på skam som blokkerer for oss.

En typisk reaksjon er å prøve å skyve bort ubehaget og la være å ta tak i det vi trenger å ta tak i. En konsekvens kan være at vi møter barnet med avvisning når det viser en adferd som trigger oss. Vi nummer følelsene og sårbarheten vår. Vi gjør alt for å slippe å kjenne på den. Men følelser forsvinner ikke, selv om de undertrykkes. De finner som regel bare veien ut i form av andre symptomer eller endret adferd. «Og kanskje har vi beviset rett foran øynene våre: Vi er de mest forgjeldede, overvektige, avhengige og medisinerte mennesker som har levd», skriver Gabor Matè.

Sårbarhet er fødestedet til kjærlighet, tilhørighet, glede, mot, empati og kreativitet. Det er kilden til håp, ansvarlighet og autentisitet. Hvis vi ønsker større klarhet i meningen med livet, er sårbarhet veien.
- Brenè Brown

Å tørre å være nok

Den gode nyheten er at det er ting vi kan gjøre, selv i voksen alder. Vi kan, iallefall delvis, omprogrammere oss selv. Vi kan jobbe med å anerkjenne vårt eget indre barn og ta et oppgjør med vår egen skam. «Hvis vi kan dele historien vår med noen som møter oss med med empati og forståelse, kan ikke skammen overleve,» skriver Brown. Og vi må tørre å være sårbare. Å være forelder handler i aller høyeste grad om nettopp sårbarhet. Kanskje er det da mange av oss for første gang kjenner på denne følelsen for alvor.

Vi må tørre å se nærmere på oss selv, uten å vite helt hva vi vil finne. Vi må å tørre å være ekte. Innrømme. Ta ansvar. Øve på å si unnskyld. Tilgi oss selv. Innse at vi er nok. Å være forelder handler om å skape en solid tilknytning ved å romme hele barnet, med alle dets følelser – og samtidig romme oss selv på samme måte. Jobben vår er ikke å være perfekte eller å hjelpe barna være perfekte, men heller å akseptere at vi alle er uperfekte – men at vi likevel fortjener å høre til og være elsket.