Fra snever til åpen vitenskap

David Lorimer stiller spørsmål ved det skarpe skillet mellom ånd og vitenskap. Han insisterer på bevissthet som grunnlag for å forstå både vitenskap og en åndsvirkelighet.

Vitenskap (science) har roten scientia/scire som betyr å vite. Bevissthet (consciousness) får tilsvarende rot con-scire,som blir å ’vite med’, mens åndelighet (spirituality) er vanskeligere å presisere, men best kan sees i kontrast til ’sekulær’ eller ’verdslig’ – med andre ord pioritering av verdier rettet mot hellige dimensjoner i livet. For Lorimer innebærer dette å praktisere det han forstår med kjærlighet, medfølelse og frihet.

Opplysningstiden insisterte på fornuftig resonnement i menneskelige forhold, inkludert vitenskapen. Moderne vitenskap innførte også den eksperimentelle metode, hvor hypoteser kunne formuleres og uavhengig utprøves. På 1600-tallet kom et skille mellom primære og sekundære kvaliteter – de første ble definert som konkrete, det som kunne sees, røres, veies og måles i rom og tid. De andre var koplet til bevissthet og ble sett på som uklare, relative og subjektive.

Ideologisk vitenskap

Ut fra dette fikk vi et overveiende fysikalistisk eller materialistisk verdensbilde hvor tanke og bevissthet er biprodukter av materie og hjerne. Rent logisk må da bevisstheten utslettes når kropp og hjerne dør.

Naturvitenskap baserer seg på forutsigbare og gjentagbare eksperimenter som antas å gi virksomme og objektive resultater. Dermed har vi fått mekanisme og maskin som dominerende metaforer i vitenskapen. En ytterligere forsterkning av dette finner vi i det som på engelsk kalles scientism – en vitenskapelig holdning og praksis som ikke bare anser de ovennevnte forutsetninger som nyttige og viktige, men som udiskutabelt enegyldige, og dernest at det materielle stoffet vitenskapen hanskes med er det mest fundamentale som eksisterer. Det første er av epistemologisk art (om hvordan vi kan vite noe), det andre av ontologisk art (om hva virkeligheten består av). Her finner vi mer enn vitenskap, vi finner en ideologi, hvor bevissthet og hva vi måtte forbinde med åndsliv konsekvent skyves til side.

Lorimer henviser til middelalder-teologen Bonaventura som gir oss tre innfallsporter til viten og forståelse:
- Kjødets øye gjør oss istand til å oppfatte den ytre verden og objekter i tid og rom.
- Fornuftens øye gir oss kunnskap om filosofi, logikk, matematikk og tanken i seg selv.
- Det kontemplative øye, som kan gi oss kunnskap om oversanselige og transcendente virkeligheter.

Helhetlig vitenskap

Økologi og biologi har siden 1940-årene bygget på Ludwig von Bertalanffys systemtenkning, hvor han skiller mellom lukkede (mekanistiske) og åpne (organiske) systemer. De siste  interagerer med omgivelsene på en dynamisk måte. Fritjof Capra lister opp noen økologiske prinsipper som anvendes i holistisk biologi: ”gjensidig avhengighet, resirkulering, partnerskap, fleksibilitet, mangfold – og som en konsekvens: bærekraft.” Derav uttrykket ’livets vev’ (web of life).

Fra biologien har vi også symbiose, samarbeid mellom organismer til gjensidig nytte, og synergi, hvor de enkelte elementer arbeider til beste for helheten. James Lovelocks gaiahypotese stiller spørsmål ved det skarpe skillet mellom organisme og omgivelser, ut fra at organismer regulerer sammensetningen av atmosfæren til eget beste – et klart eksempel på gjensidighet i praksis. Arthur Koestler har gitt oss den nyttige forestillingen om ’holoner’ – atomer, celler, organer, solsystemer, galakser osv – enheter som både er helhet og del, både selvstendige og avhengige. Disse forteller om noe ganske annet enn isolerte vesener i et likegyldig kosmos.

Den kjente fysikeren John Archibald Wheeler hevder at ”universet ikke eksisterer ’der ute’, uavhengig av oss. Vi er slett ikke bare tilskuere. Vi er deltagere. Vi er hele tiden involvert i det som skjer. På en underlig måte er dette et deltagende univers.” Fysikeren og filosofen David Bohm utviklet et verdenssyn hvor enhet går foran adskilthet, gjennom tanken om ’implikate’ og ’eksplikate’ ordener. For Bohm var virkeligheten ”udelt helhet i strømmende bevegelse”.  Vi ser at helhet, deltagelse og sammenheng blir det primære. Oppdeling og askillelse blir sekundært og avledet.

De siste ti årene har vi også sett en eksplosiv interesse i det vitenskapelige studium av bevissthet – selv om mye av dette skjer med utgangspunkt i at bevissthet er et produkt av hjernefunksjoner. Ikkelokalitet er fullt ut akseptert i kvantefysikken, men ennå ikke i tanke og bevissthet.

Bevisst vitenskap

Vi trenger et nytt sett postulater som overskrider og inkluderer nåværende innfallsvinkler. Vitenskapen må erkjenne sine egne innebygde premisser og forutsetninger og dernest bevege seg ut over disse. Dette innebærer en ny ontologi og en ny epistemologi etter følgende retningslinjer:
- Universet er en organisk interagerende enhet med manifeste og umanifeste aspekter på mange nivåer, gjennomvevet av liv og bevissthet.
- Universet er selvorganiserende og selvutfoldende og gjenspeiler kreativ intelligens, orden, mening og formål.
- Kunnskap erverves ikke bare gjennom sansene, men også intuitivt – kunnskap finnes i forskjellige grader og på forskjellige måter.
- Forklaring behøver ikke være begrenset til fysiske områder.
- Bevissthet i kosmisk forstand er fundamental og formgivende – den driver evolusjonen innenfra.
- Livet erfares som energi og bevissthet.
- Bevissthet er ikke ubetinget knyttet til fysiske organer; følgelig kan menneskelig bevissthet være ikkelokal og kan tenkes å overleve hjernens død.

Vårt univers er et deltagende univers (hinsides skillet mellom subjekt og objekt) og menneskesinnet er en av kanalene for at dette universet kan bli kjent med seg selv.

David Lorimer er redaktør og programleder i Scientific & Medical Network. Han har utgitt elleve bøker om bevissthet og vitenskap og har  tidligere undervist i filosofi og moderne språk ved Winchester College i England.

Fra Flux Livsfilosofisk magasin (#46 Kosmos, 2006). Artikkelen er basert på David Lorimers artikkel Consciousness and Spirituality: Widening the Scientific Perspective i Network Review No 90. 2006.