Underskudd på natur hemmer barns utvikling

Hva fratar vi dagens barn når de mister kontakten med naturen? Åse Dragland gir noen svar, fra boken «Slik påvirker naturen oss».

Barn har blitt institusjonaliserte og organiserte. Og dataverdenen har i stor grad overtatt for naturrommet. Hele 97 prosent av norske barn har tilgang til store eller små skogsområder i gang- eller sykkelavstand fra hjemmet, men få barn oppsøker disse stedene. Dette er rart, siden små barn gjerne har en forkjærlighet for naturlige omgivelser. Større barn snakker også om naturen når de skal beskrive favorittplassene sine. Forskning har vist at når ti–tolv-års barn i byer ble spurt om å lage en tegning av sine favorittsteder, valgte 96 prosent å tegne steder utendørs.

Kanskje barna oftere bør få bestemme leken selv? Om foreldre fant et fint sted der barna kunne være en stund, ville de nok klare å organisere sin egen lek uten innblanding. Og når barna leker godt, hadde det sikkert vært en fordel om voksne ikke avbrøt og heller lot barna være i ro på samme sted en tid.

Hvorfor er det så viktig å leke ute? Jo, sier ekspertene, det genuine med naturen som lekeplass er at den ikke er formålsbestemt og forutsigbar. Elementene i naturen stimulerer barna til fantasilek, og gir dem nyttig sosial kunnskap, naturkunnskap og kunnskap om seg selv. Naturen roper etter utforsking på en helt annen måte enn den definerte lekeplassen, som er ferdig utforsket etter et par timer. Et tre i skogen står for eksempel bare der og tilbyr barna mestring og selvutvikling nøyaktig der de måtte være utviklingsmessig. Og nærkontakt med meitemark og maur i tidlig alder lærer ungene å forstå verdien av alt levende.

Det ble nylig gjennomført en studie av egenstyrt utelek blant barn fra to ulike barnehager. Den ene barnehagen hadde tilgang til mye natur og materialer som steiner, planker og pinner. I den andre barnehagen var det mest asfalt, men barna fikk en ukentlig tur ut i naturen for å kompensere for dette. Observasjoner viste at barna som hadde mye daglig tilgang til natur, mestret bevegelse, utforsket og var tryggere i leken enn barna fra den andre barnehagen. Det kan altså se ut som at fri utelek i naturen gir barn grunnleggende erfaringer som de vanskelig kan få andre steder.

Da den amerikanske journalisten og forfatteren Richard Louv kom ut med boka Det siste barnet i skogen (2008), vakte det reaksjoner. Louv fant nemlig ut at amerikanske barn brukte elektroniske medier førtifiretimer i uka. I likhet med norske barn ble også de amerikanske kjørt hit og dit til organiserte idrettsaktiviteter, de satt med lekser, og de så tv. De færreste var ute under åpen himmel. Og det var nesten ingen forskjell å finne mellom land og by, selv om naturen befant seg rett utenfor vinduet på bygda.

Louv mente at ingen har våget å stille spørsmålet om hva dagens barn vil miste. Selv tror han mangelen på opplevelser og kontakt med naturen fører til en slags lidelse. Han kaller det «naturunderskuddsforstyrrelse» (Nature-Deficit Disorder). Louv mener dette er en av de mest urovekkende barndomstrendene, på linje med økende fedme, oppmerksomhetsforstyrrelser og depresjon. Problemene rammer særlig barn i deres viktigste utviklingsår, hevder Louv.

Til daglig bruker vi den aktive, direkte oppmerksomheten. I naturen får denne hvile og hjernen restitueres. Erfaringer viser da også at når barna er ute i naturen, klarer de å bevare oppmerksomheten lenger og blir flinkere til å fokusere. Barn med ADHD klarer å konsentrere seg bedre etter å ha lekt ute i det grønne. I en studie fikk barn med denne diagnosen gjennomføre en oppmerksomhetstest. En gruppe fikk først gå en 20 minutters tur i en park. En annen gruppe gikk en like lang tur i urbane omgivelser. Det viste seg at den første gruppen skåret langt bedre på testen sammenlignet med barna i den andre gruppen.

Jo grønnere omgivelsene er, desto bedre: Barn som er i aktivitet på et kunstig tilrettelagt utendørsområde, får dempet ADHD-symptomene i større grad enn om de er inne. Å leke i et naturlig, grønt uteområde viser seg å gi enda bedre resultater.

I en kommentar til en artikkel i New York Times om ADHD spør Louv (2013): «Er ADHD en smertefull nevrologisk virkelighet for mange barn? Uten tvil. Men kan det være at i det minste noe av økningen i diagnostisering og behandling av ADHD kan ha å gjøre med at vi i utgangspunktet tok fra barna de beroligende effektene som natur har?»

Les mer om boken «Slik påvirker naturen oss» av Åse Dragland, som teksten er hentet fra.