Er det umulig å finne minner i hjernen?

En ung mann med toppkarakter i matte og en IQ på 126, hadde en hjerne på fem prosent av normal størrelse. Biokjemiker Rupert Sheldrake belyser noen av hjernens mysterier.

Hvordan virker hukommelsen? De fleste tar for gitt at erindring på en eller annen måte lagres i hjernen som materielle spor. Men forsøk på å lokalisere hukommelsesspor har vært forgjeves, tross forskning for milliarder av dollar gjennom hundre år.

Erindring kan vedvare i mange tiår, dette til tross for at nervesystemet er dynamisk, i konstant forandring sammen med molekylene i systemet. Francis Crick, en av de to som oppdaget DNA-molekylets struktur, sa det slik: «Nesten alle kroppens molekyler, bortsett fra det genetiske DNA-materialet, skiftes ut over noen dager, uker eller maksimalt noen få måneder. Hvordan kan da hukommelse lagres i hjernen slik at sporene er relativt upåvirket av dette skiftet?»

I en heroisk serie eksperimenter gjennom mer enn tredve år prøvde Karl Lashley (1890-1958) å lokalisere konkrete spor av hukommelse ─ eller ‘engrammer’ ─ i hjernen til rotter, aper og sjimpanser. Han lærte opp dyrene til en rekke ferdigheter, fra enkle betingede reflekser til løsning av vanskelige problemer. Etter opplæring opererte han bort bunter av nervetråder eller han fjernet deler av hjernen hvoretter han målte virkningen på dyrets hukommelse. Til sin overraskelse fant han at dyrene fortsatt kunne huske hva de hadde lært selv etter store deler hjernevev var fjernet.

Rotter som var lært opp til å reagere på lys på bestemte måter var nesten like dyktige som kontrollrottene, etter at nesten hele den motoriske hjernebarken var fjernet. I lignende eksperimenter med aper fjernet han mesteparten av den motoriske hjernebarken etter at apene var lært opp til å åpne bokser med smekklås. Inngrepet resulterte i en temporær lammelse. Etter to eller tre måneder, da de hadde gjenvunnet evnen til å bevege seg på en koordinert måte, ble de igjen stilt overfor de lukkede boksene. Apene åpnet boksene omgående, uten vilkårlige utprøvende bevegelser.

Lashley kunne da vise at tillærte vaner eller ferdigheter var opprettholdt etter at de aktuelle deler av hjernen var ødelagt. Vaner overlevde også en rekke dype innsnitt som ødela tverrforbindelser i hjernebarken. Hukommelsen ble heller ikke ødelagt hvis hjernebarken var intakt, men understrukturer som lillehjernen var fjernet.

Selv hos virvelløse dyr har man ikke klart å lokalisere hukommelsesspor. I en serie eksperimenter med blekksprut vedvarte tillærte vaner når deler av hjernen ble fjernet, noe som gav støtet til en tilsynelatende paradoksal konklusjon om at «hukommelse er både overalt og ingensteds særskilt».

Likevel har nye generasjoner av forskere prøvd om og om igjen å finne lokalisert hukommelse. I 1980-årene trodde Steven Rose og hans kolleger at de endelig hadde klart å finne spor i hjernen til dagsgamle kyllinger. De lærte opp kyllinger til å unngå å hakke på små fargede lys ved å påføre dem sykdom, og kyllingene holdt seg godt unna når de møtte disse stimuliene igjen. Rose og kollegene fulgte opp med å studere forandringene i hjernen på disse kyllingene, og de fant at nerveceller i et bestemt område i venstre forhjerne undergikk en mer markert vekst og utvikling når læring fant sted enn ellers.

Når området med aktive celler ble operert bort fra kyllingenes venstre forhjerne dagen etter innlæring, kunne kyllingene fortsatt huske hva de hadde lært. Området i hjernen som var involvert i læringsprosessen var altså ikke nødvendig for å bevare minnet.

Det mest markante avvik fra normal hjernestruktur finner man hos personer som led av hydrocefalus som barn. I denne tilstanden, også kalt vannhode, er mye av kraniet fylt av cerebrospinalvæske. Den britiske nevrologen John Lorber fant at noen med ekstrem hydrocefalus var forbausende normale, og stilte det provoserende spørsmålet: «Er hjernen virkelig nødvendig?»

Han skannet hjernen til mer enn seks hundre personer med hydrocefalus og fant at rundt seksti av dem hadde mer enn 95 prosent av kraniet fylt av cerebrospinalvæske. Noen var svært tilbakestående, men andre var mer eller mindre normale, og noen hadde IQ godt over 100. En ung mann med en IQ på topp og en toppscore grad i matematikk fra Sheffield University, hadde ‘praktisk talt ingen hjerne’. Hodeskallen var fôret med et tynt lag hjerneceller på rundt en millimeter tykkelse, mens resten av hulrommet var fylt med væske. Ethvert forsøk på å forklare denne hjernen ved standard forbindelse [‘connectome’] ville mislykkes. Hans mentale aktivitet og hans hukommelse var istand til å fungere normalt selv om hjernen bare var fem prosent av normal størrelse.

Mer enn hundre års intensiv og rikelig finansiert forskning har ikke klart å finne spor av hukommelse i hjernen. Det kan være en svært enkel grunn til dette: disse hypotetiske sporene finnes ikke. Hjernen kan være mer som et TV-apparat enn en hard-drive opptaker. Det du ser på TV er bundet opp til en fininnstilling over usynlige felt. Ingen kan i dag finne ut hvilke programmer du så i går ved å analysere ledninger og transistorer i TV-apparatet på jakt etter spor fra gårsdagens programmer.

Det samme kan man si når skader og forvitring av hjernen, som ved Alzheimers sykdom, fører til tap av hukommelse ─ det beviser ikke at hukommelsen var lagret i det ødelagte vevet. Hvis jeg kappet av eller fjernet deler av lydkretsene på TV-settet ditt, kunne jeg gjøre TVen lydløs eller afatisk; det betyr likevel ikke at alle lydene var lagret i de ødelagte delene.

Karl Pribram (1919-2015), en amerikansk professor i nevropsykologi, tenkte på hjernen som en ‘bølgeform-analysator’ fremfor et lagringssystem. Han sammenlignet den med en radiomottager som plukker opp bølgeformer. Vi går ikke rundt med minnet i hodene våre, derimot tuner vi oss inn – stiller oss inn på oss selv i fortiden. Denne resonansteorien gir oss en ny måte se hukommelse på.

Les mer om boken «Vitenskapens vrangforestillinger», som teksten er hentet fra.