Slik så fremtiden ut for 40 år siden
I dag er det uhørt å snakke om en annen politisk kurs enn vekstkonkurranse. I 1977 mente selv Høyre at miljø og rettferdighet var viktigere enn økonomisk vekst. Erik Dammann forteller hva som skjedde.
For 40 år siden startet jeg bevegelsen Framtiden i våre hender (FIVH). Boken med samme navn vakte et voldsomt engasjement. Utallige ringte og ville være med på å gjøre noe, og tre tusen mennesker fylte Nadderudhallen ved bevegelsens åpningsmøte. Hundrevis kom i busser fra andre byer. Oppslutningen vakte oppsikt også internasjonalt: Nyhetsmedia i andre verdensdeler undret, i likhet med New York Times, på om Norge «ville bli den første av verdens rike nasjoner som snudde ryggen til egen velstand for å hjelpe de fattige landene.»
Det var et tilbud om mening i en tilværelse som av mange ble opplevd som et meningsløst jag etter materielle uvesentligheter. Det var et tilbud om samarbeid for noe viktig – i et konkurransesamfunn hvor kampen for egen vinning var i ferd med å overskygge gleden ved fellesskap. Og ikke minst var det en protest mot videre velstandsvekst for de rikeste på en planet som allerede da, i begynnelsen av 70-årene, var i ferd med å bli overutnyttet. Viljen til å fordele og til å greie seg med den velstanden vi hadde, var stor. Ikke bare blant de nær 30 000 som på kort tid meldte seg som betalende støtter for Framtiden i våre hender, men også i befolkningen generelt:
Representative meningsmålinger viste at nær to av tre nordmenn ville støtte en stans i velstandsveksten til fordel for en rettferdig global fordeling, under forutsetning av en mer rettferdig fordeling av inntektene i de respektive land. Jeg tror det kan være nyttig å se litt nærmere på hva som faktisk skjedde den gangen. Hvordan kunne det i 1970- og 80-årene vokse fram en betydelig støtte for å stanse en vekstkonkurranse som i dag knapt diskuteres? Og det selv om et oppgjør med vekstideologien nå er langt mer påkrevet?
Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland viste stor interesse og introduserte meg for sin regjeringskollega, finansminister Per Kleppe. Kleppe ba meg redegjøre om de nye tankene for hans stab i Finansdepartementet. Kleppe meldte seg etter hvert – til manges forbauselse – inn i FIVH. Det samme gjorde den avgåtte arbeiderpartikjempen Einar Gerhardsen. Etter hvert ble vi utsatt for rene sjarmoffensiven – om ikke fra alle sider av det politiske spekteret, så i hvert fall fra de fleste. De kom etter tur for å få informasjon og snakke om samarbeid. Før Stortingsvalget i 1977 utga vi en valgveiledning. Der utfordret vi hvert av partiene til å ta stilling til våre ideer om en ny og mer verdensansvarlig utvikling uten vekstkonkurranse.
Høyres viseformann Lars T. Platou uttrykte en klart positiv forståelse for utgangspunktet: «Vi er enig i at materiell vekst og forbruksøkning ikke kan være noe overordnet mål. Både en lang rekke miljøforbedringskrav i vårt eget land og hensynet til økt rettferdighet i verdenssamfunnet må nå få høyere prioritet, og de økonomiske resultater i vårt eget land må underordnes og tilpasses dette.» Senterpartiets Svein Sundsbø og Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondevik svarte rett og slett: «Ja.» SVs Berge Furres svar var mer ordrikt, men også entydig positivt. Økonomisk vekst kunne ikke lenger være noe overordnet mål for norsk politikk. (Fremskrittspartiet nektet, som eneste parti, å svare på spørsmålene.) Det vakte oppmerksomhet da 25 professorer, med hjelp av FIVHs Informasjonssenter, sendte en av mine bøker til hver representant på Stortinget.
Jeg hadde ingen problemer med å se at folk kunne ønske en politikk for utjevning og nullvekst, selv om de hver for seg ikke klarte å fri seg fra kjøpepresset. Det vil si at de kunne ønske en slags «frivillig tvang» – i likhet med den pålagte betalingen av skatt som vi godtar for å få løst viktige samfunnsoppgaver, selv om vi neppe ville ha betalt like mye til kemneren hvis vi selv skulle velge beløpet.
For å samle støtte til denne tanken skrev vi omkring 1980 et opprop om behovet for en utredning, som vi kalte Alternativ Framtid. Etter kort tid hadde vi fått underskrifter fra ledelsen i flere av de største fagforbundene, dernest fra kristne organisasjonsledere, fra ledelsen i landbruksorganisasjonene og fra andre, store folkebevegelser. Ved å vise frem disse støtteerklæringene fikk vi etter tur underskrifter fra partienes stortingsrepresentanter. Da spørsmålet om bevilgning til utredningen kom opp til behandling, hadde vi allerede fått underskrifter nok til å sikre støtte fra stortingsflertallet. Det politiske flertallet hadde med andre ord bedt om oppskrift på en ny utviklingskurs basert på andre verdier enn vekstkonkurranse.
Hvorfor ble da ikke interessen for en ny kurs fulgt opp av befolkningen utover i 80-årene og senere? Fordi det ikke er befolkningen som bestemmer hvilke forbruks- og livsstilstrender som skal dominere. Det er næringslivets eiere og ledere, som må finansiere stadig mer sofistikerte kjøpspåvirkninger for å holde tritt med sine konkurrenter. Hvorfor hørte vi heller ikke noe fra de politikerne som hadde støttet FIVHs ideer om en ny fordelingsøkonomi uten vekst og ressursutbytting? Hvor ble det av forslagene om skatter og avgifter på unødvendig, miljøskadelig og ressursødende produksjon og kravet om at produsentene skulle betale for produksjonens miljøødeleggelser (slik klassisk markedsøkonomi tilsier)?
Faktum er at de folkevalgte frivillig frasa seg en slik politisk kontroll med økonomien. Fri flyt av kapital ble gradvis innført som internasjonal regel i løpet av 1970- og 80-årene. Alle større inngrep i produsentenes frihet til å drive miljø- eller samfunnsskadelig produksjon, kunne nå avvises med trusselen om at eieren da ville flytte sin kapital til et land med mer liberale regler. Verdens økonomiske elite fikk gjennomslag for fri konkurranse og fri flyt som grunnregler i internasjonal handel, Dermed ble vekstpolitikk i økonomien gradvis betraktet som en nødvendighet og en udiskutabel selvfølge, uansett hvilke problemer det skapte.
Fram til slutten av 1960-årene hadde den økonomiske veksten vært et klart gode for de fleste, også i industrilandene. Etter hvert som frihandelen tok av, var ikke veksten lenger i hovedsak myntet på å dekke folks erkjente behov, men mer på å skape behov gjennom reklame og en konkurransementalitet rundt ting. Etter hvert som miljøforskningen ble intensivert, ble det også åpenbart at de rike lands økonomiske jag skapte et råvarebehov og en naturutbytting som oversteg hva kloden kunne gjenskape.
I årene før 2000-skiftet tok jeg et initiativ til Forum for Systemdebatt. Det fikk støtte fra 100 av landets mest kjente og respekterte navn, deriblant tre tidligere statsministre: Oddvar Nordli, Lars Korvald og Per Borten. Vi hadde valgt Samfunnssalen i Oslo sentrum med ett og en kvart tusen sitteplasser som arena for første møte. Da salen var stappfull og dørene måtte stenges, var det fremdeles hundrevis utenfor som måtte gå skuffet hjem.
Å bringe denne skjulte opinionen frem til debatt også i dag, kan vise seg avgjørende for troen på at en kursforandring skal kunne starte før det er for sent. Vi kan ikke lenger påvirke utviklingen ved individuell handling alene. Vi må engasjere oss i samfunnsdebatten og velge nye representanter som ikke pleier snever egennytte, men som viser oss vårt ansvar og sier at vi må ta det og tåle det. På et eller annet tidspunkt kan det være for sent, fordi ødeleggelsene vi har igangsatt i natur og atmosfære kan begynne å akselerere på egen hånd. Vi kan prøve å se for oss hvordan vi, med våre liv, vår tenkning og politikk, vil fremstå for fremtidige mennesker som ikke lenger er bundet av vår tids dogmer og tankemønstre. Hvordan fortoner denne katastrofen seg da?
Les mer om boken «Verdirevolusjon» av Erik Dammann, som teksten er hentet fra.